Dagens arbeidsmarked for en stor gruppe ingeniører er anstrengt. Det er for få til å løse de mange arbeidsoppgavene. Arbeidsmiljølovens maksimumsgrense på antall overtidstimer er snarere et minimum som overskrides bevisst. For det er ikke vanskelig å finne smutthull. Bedriftene krever medarbeidere som må jobbe døgnet rundt for å holde tidsfristene, ofte år ut og år inn.
Resultatene kjenner vi; stress, utbrenthet, tynnslitte nerver, ofte oppløste hjem og tidlig uføretrygd.
Enda verre er med dem som etter å ha stått på for en bedrift i 25 år, settes på gaten fordi man er for dyr eller ikke lenger passer inn i mønsteret bedriftsledelsen ser for seg. Plutselig kan du være i en situasjon der nettverket rundt deg rakner og ingen er interessert i din arbeidskraft lenger – ikke fordi du kan for lite – men fordi du er for gammel like før du feirer 50-årsdagen din.
Derfor er det interessant at NHO og NITO nå går sammen om å se nærmere på en seniorpolitikk i bedrifter for alle over 45 år. Det er viktig å ta vare på kunnskapen disse arbeidstakerne besitter. De har ofte en erfaring som er meget nyttig når nye prosjekter skal gjennomføres eller nye produkter utvikles.
Vi må ikke komme dithen at ingeniørenes holdbarhetstid er den samme som ballettdansernes. Ofte er lang erfaring det som skal til for å komme på de mest kreative ideene. Fra kunstnerverdenen vet vi at de mest produktive og kreative periodene ofte kommer ved sjels år og alder. Dette gjelder også for ingeniører.
Samfunnet har rett og slett ikke råd til å kaste bort verdifulle ressursene som har over 20 år igjen av sin arbeidskarriere.
