I mai var det 50 år siden vi tok i bruk den første kommersielle datamaskinen her i landet. Måneden før hadde en splitter ny IBM 650 maskin ankommet Bergen med fly fra Paris til. Der skulle den stå på Geofysisk institutt og utføre oppgaver for både vitenskapsfolk, skattevesenet, regnskapsbransjen og forsikringsselskaper.
Det var nesten ikke grenser for hva dette elektroniske vidunderet kunne påta seg med sin enorme kapasitet. Bergensavisene skrev om «de rent mirakuløse regneoperasjoner med hastigheter som måles i brøkdeler av millisekunder». I dag skal det godt gjøres å finne et elektronisk produkt med en prosessor som har mindre kapasitet.
Men Elektronisk Matematisk Maskin, som så behendig ble forkortet til Emma, var ikke den første datamaskinen her til lands. Det var Nusse – Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk, som så dagens lys fem år tidligere.
Nusse
Mot slutten av 40-tallet så mange at vi måtte blir med i dataalderen her i landet også, og i 1950 besluttet NTNF, Norges Teknisk Vitenskapelige Forskningsråds Utvalg for matematikkmaskiner at handlingens tid var kommet. Under ledelse av Thomas Hysing fra SI – Sentralinstituttet for Industriell Forskning (i dag Sintef i Oslo) ble det bestemt å bygge en norsk datamaskin.
Våren 1953 var Nusse klar. Maskinen var en svær sak med rundt 1000 radiorør. Den gangen var det ikke snakk om skjermer. Operatøren kommuniserte med maskinen via hullbånd. Poenget med Nusse var ikke å løse noe spesielt problem, men å etablere kunnskap om datamaskiner i Norge. Det klarte damen til gangs, selv om en av de første anvendelsene var et dataspill, riktignok av enkleste sort. Det skrev hurra for hjemmeseier og bravo hvis motstanderen vant.
Etter hvert ble Nusse brukt til mer nyttige oppgaver, blant annet ble maskinen bruket til å regne på BNP-modellen til professor Frich. Nusse kan ta æren for å ha etablert DAK/DAP som fagområde. Aker Stord samarbeidet med den dyktige matematikeren Even Mehlum på SI om å utvikle programvare for å beregne og styre skjærebrennere i skipsindustrien. Denne teknologien ble også brukt på Kongsberg våpenfabrikk for å lage tegnemaskiner.
Siden formålet med SI var å forske og utvikle, ble Norsk Regnesentral, som i starten fungerte som en driftsavdeling for Nusse, skilt ut og lever i dag sitt liv som selvstendig forskningsinstitutt.
Emma
På slutten av 50-tallet var det åpenlyst for veldig mange at datamaskiner hadde et stort potensial både til vitenskapelige beregninger og til effektivisering i næringslivet. Likevel var det ingen enkel jobb å få finansiert et så enormt leiebeløp som skulle til for å finansiere driften av Emma. Det kostet 300 000 kroner årlig, og i tillegg kom flyfrakten på 130 000 kroner. I dagens verdi kostet det første året 4,51 millioner kroner. Det skulle et stort spleiselag til for å få i gang kommersiell databehandling her i landet.
Men da datamaskinen ble tatt i bruk, ble det stor begeistring. Moss kommune var først ute med å få beregnet skatten, og Moss Avis skrev 14. juni 1958 begeistret: «Den amerikanske elektroniske «hjernen» i Bergen er så sinnrik, at hvis utregningen gir til resultat at skatteyderen har penger til gode, ordner den med utfylling av postgiro på det riktige beløp!»
IBM 650 var verdens første masseproduserte datamaskin, selv om det ikke var snakk om store antall. Til sammen produserte IBM rundt 2000 slike maskiner mellom 1954 og 1962, hvorav en altså fikk navnet Emma, og havnet i Bergen.
For å mate inn data i maskinen ble det brukt hullkort som var en slags brobygger mellom rent mekaniske og elektroniske systemer. Skjermer hadde man jo ikke den gangen, så resultatene etter behandlingen kom også ut på hullkort. Emma kunne lese 200 kort i minuttet.
Riktignok hadde IBM funnet opp harddisken to år før Emma kom til Norge, men Emma lagret data på en roterende trommel. Fort gikk det ikke etter dagens standard. Trommelen roterte 200 ganger i minuttet mot 7200, eller mer, i dagens harddisker. På tross av betydelig størrelse var ikke minnekapasiteten formidabel. Det var plass til bare 2000 tisifrede desimaltall på trommelen. I motsetning til dagens maskiner som er binære, det vil si de bruker totallsystemet, brukte Emma titallsystemet.
Det gikk heller ikke fort. 1000 addisjoner, eller 60 multiplikasjoner pr. sekund, er jo puslete greier, men sammenlignet med manuell regning, var det en revolusjon.
Kilder: Teknisk Museum og Ahlert Hysing (sønn av Nusses konstruktør)
