I dag er det 50 år siden Apollo 8 vendte hjem til jorden etter å ha fullført den første bemannede ferden rundt månen, og gitt de første menneskene mulighet til å se en jordoppgang.
Da Apollo-programmet ble annonsert av Nasa i juli 1960, skulle romfartøyet med plass til tre ikke bare være en arvtaker etter Mercury, men en viktig brikke i USAs innsats for å ta igjen rom-forspranget Sovjetunionen hadde skaffet seg med oppskytningene av blant annet Sputnik 1, Sputnik 2 og diverse månesonder.
Oppskytningen 12. april 1961 av Jurij A. Gagarin, det første menneske i bane rundt jorden, var dråpen som fikk begeret til å flyte over.
Den amerikanske astronauten Alan B. Shepard gjennomførte riktignok 5. mai 1961 en 15 minutters suborbital ferd i Mercury-romfartøyet Freedom 7, men nå følte åpenbart USAs nyinnsatte president, John F. Kennedy, at det var nødvendig med et amerikansk krafttak.
Sammen med NASA vurderte han alternativene, og bestemte seg for det mest utfordrende: Planene for Apollo-romfartøyet skulle endres slik at mennesker kunne sendes til månen.
Idéen om en måneferd ble lagt frem for Kongressens to kamre 25. mai 1961, og vant stor tilslutning. Amerikanere flest ville ha USA tilbake i rollen som verdens teknologinasjon nummer én.
- De har sendt mennesker til månen og fartøy til Mars: Nå er Nasa 60 år
Stoppet av attentat
Innholdet av presidentens tale og reaksjonene er vel kjent, derimot var det få på den tiden som visste at Kennedy i forveien hadde sonderinger med Sovjetunionens president Nikita Khrustsjov om muligheten for et rom-samarbeid.
Bakgrunnen var dels av økonomisk, dels av nedrustningsmessig karakter, og på tross av at Khrustsjov til å begynne med ikke virket særlig interessert, ble forslaget om et måneferd-samarbeid ført opp som ett av fire punkter på sakslisten for møtet de to statslederne skulle ha i Wien 3. og 4. juni 1961.
Det var enighet om nye samtaler, men videre arbeid med saken stoppet opp da Kennedy ble drept i november 1963 og Khrustsjov avsatt i slutten av 1964.
I mellomtiden hadde et innledende konstruksjonsarbeid startet i USA, noe som var krevende siden Nasa ikke hadde noe erfaringsgrunnlag.
Av fire mulige metoder for å komme til månen var den beste ikke valgt, og uansett manglet store bæreraketter. Forholdene på månens overflate var for lite kjent, og om de menneskelige faktorene visste man ikke nok om reaksjonene på vektløsheten til og fra, på strålingen i rommet langt borte fra jorden og på den store temperaturforskjellen mellom lys og skygge i det absolutte vakuumet på månen.
- 1,7 millioner liter vann skal kjøle ned Nasas rakettramper: Her tester de systemet
Brukte regnestav
Nasa led også under mangel på effektive konstruksjonsverktøy – dette var lenge før man fikk store og hurtige datamaskiner. Jobben ble i stor grad utført av ingeniører med regnestav og godt skjønn.
Etter lange, intense diskusjoner valgte Nasa i juli 1962 å bruke møte-i-månebanemetoden for å landsette mennesker på månen. Metoden omfatter frakobling og senere tilkobling i bane rundt månen.
Nå kunne de store brikkene begynne å falle på plass. I september 1962 fikk Grumman Aircraft Engineering Corporation på Long Island i New York en 350 millioner dollars kontrakt for utvikling og bygging av månelanderen.
Men for dette viktige fartøyet som skulle frakte to astronauter fra en månebane, ned til månens overflate og opp igjen, var vekten et vedvarende problem. Setene måtte erstattes med et selesystem i den trange cockpiten og vinduene måtte gjøre så små som mulig.
Til og med kjemisk etsing ble benyttet på metallflater før Grumman måtte gå til det noe uvanlige skritt å utbetale ganske store pengesummer for hvert kilogram konstruksjonen kunne gjøres lettere.
- Richard Branson: – I 2019 kan vi sende vanlige folk opp i rommet
Apollo 1-tragedien
Omsider var det klart for bakkeprøving av forskjellige hovedelementer, men tiden begynte å bli virkelig knapp.
27. januar 1967 omkom astronautene Virgil I. Grissom, Ed White og Roger Chaffee under tragiske omstendigheter i en kommandoseksjon-nedtellingsprøve ved Kennedy-romsenteret.
Kommandoseksjonen var strømsatt, og under trykk fra en 1,1 atmosfære av rent oksygen utløste et spenningsoverslag i ledninger under Grissoms sete en brann. Brannen spredte seg raskt i brennbart materiale som manualer, polstring og lignende, og den kompliserte luken lot seg ikke åpne i tide – astronautene døde av kullosforgiftning.
En kompetent granskningskommisjon arbeidet iherdig med å finne årsaken til brannen, og i et tilsvarende romfartøy ble det påvist hele 1341 feil eller mangler.
Blant 11 omfattende forslag til forbedringer dreide ett seg om å endre konstruksjonen slik at luken lot seg åpne raskere. Et annet handlet om å skifte fra 100 prosent oksygenatmosfærisk trykk i kabinen under prøver før oppskytning til 60 prosent oksygen og 40 prosent nitrogen. Oppe i bane skulle denne blandingen gradvis erstattes av rent oksygen ved 1/3 atmosfæres trykk.
Det er naturligvis vanskelig å si hvordan det hadde gått med Apollo-programmet hvis en ulykke med tap av astronaut-liv hadde skjedd oppe i rommet, men det ble vedtatt å utbedre feil og mangler, selv om tidsmarginene ble enda knappere.
- Holdt på å miste nær hele statsstøtten: – Vi har vært altfor dårlige til å vise hva romfart kan tilføre næringslivet
Flyprøvene
I et system der Nasa ga ulykkes-romfartøyet betegnelsen Apollo 1, var det ikke noen Apollo 2 og 3 i ærbødighet for de omkomne astronautene. Apollo 4 og 6 var ubemannede prøver med Saturn V i jordbane. Apollo 5, også ubemannet, ble første prøve med en månelander i lav jordbane.
Den første prøven i lav jordbane med et bemannet Apollo-romfartøy ble utført under Apollo 7-ferden i oktober 1968. Den første månelanderen var ikke tilstrekkelig klar på dette tidspunktet, men viktige prøver ble gjennomført med den store rakettmotoren bak på serviceseksjonen. Bærerakett var en Saturn IB, og de fleste prøvene gikk som planlagt.
Men nå var Nasa i et dilemma. Skulle man vente med neste prøve til månelanderen var tilstrekkelig klar eller gjennomføre en første ferd til månen uten landing?
- Været skapte spenning: Men Norges første romrakett ble avfyrt til slutt
Apollo 8
Beslutningen, tatt 10. november 1968, innebar en omstokking av mannskaper, treningsopplegg og målsettinger for Apollo 8 som en ferd til månen uten landing.
En dristig beslutning som krevde overtalelse av flere Nasa-ledere i en prosess der et viktig argument var gode indikasjoner på at Sovjetunionen planla å sende et bemannet Zond-romfartøy rundt månen og tilbake til jorden.
Apollo 8 ble skutt opp 21. desember 1968 med Frank F. Borman, James A. Lovell og William A. Anders i kommandoseksjonen. Bærerakett var en Saturn V, den første i en bemannet oppskytning.
Romfartøyet forlot jorden med hastighet like oppunder unnslipningshastigheten (11,2 kilometer i sekundet), og gikk etter cirka 68 timer inn i et to timers kretsløp rundt månen. I løpet av ti omløp overførte mannskapet 1. juledag norsk tid blant annet bilder fra en gold måneoverflate, og det ble lest fra Skapelseshistorien. Den fascinerende sendingen satte seerrekord.
Mannskapet var det første som med egne øyne kunne observere månens bakside og se en jordoppgang.
På ferden tilbake til jorden kunne de nyte en enkel kalkun-middag. Møtet med jordatmosfæren i høy hastighet skjedde i en dobbeltsprett-operasjon med en bremsebelastning på 6G, og fallskjermlandingen fant sted i Stillehavet sør for Hawaii 27. desember.
Det var første gang et bemannet romfartøy fra jorden hadde besøkt en annen klode. Og i disse dager er det altså 50 år siden.
- Dyrker tomater i satellitt: For å se om de kan vokse på Månen og Mars
