Dette intervjuet ble først publisert i juli 2019, og hentet fram igjen i forbindelse med Erik Tandbergs bortgang 3. mai 2020.
Erik Tandberg er inne i sitt 87. år og helsen kunne vært bedre. Men det er travle dager. Mange vil høre hans opplevelser av månelandingen i forbindelse med 50-årsjubileet. Nylig holdt Norsk Romsenter et seminar om romfart der Erik Tandberg ble intervjuet om alt som ledet fram til at Apollo 11 klarte å lande på Månen. Og han ble takket for sin innsats gjennom 27 år av ledelsen ved senteret.
Nå sitter vi på Teknisk Museum. I en kopi av det samme NRK-studio som Tandberg brukte da han overførte månelandingen. Mange av oss satt fjetret foran teakkassene med skjerm natt til 21. juli 1969 for å følge Neil Armstrongs første skritt på Månen. Men opptakene er dessverre slettet. Da en medieforsker skulle se den historiske overføringen, fant han i stedet Ingrid Espelid Hovig som baker brød i Fjernsynskjøkkenet. NRK hadde brukt videobåndet om igjen for å spare penger.
– Unnskyld, kan jeg få hilse på Tandberg, sier en mann som bøyer seg ned for å hilse. Han har kommet fra Molde for å se månelandings-utstillingen på Teknisk Museum og tror nesten ikke sine egne øyne da han får se Erik Tandberg.
– Jeg har fulgt med deg i 60 år. Så glad jeg er for å få hilse på deg, sier mannen før han lar oss prate videre.
Rørt til tårer
Tandberg har fra påske i år ikke lenger kontor ved Romsenteret, men jobber hjemmefra med å holde seg oppdatert på alle nye planer om å utforske rommet.
– Jeg sliter med å forklare hvor stor prestasjon det var å reise til en annen klode for 50 år siden. Mange evner ikke å forstå det.
– Du blir rett og slett rørt til tårer når du snakker om det?
– Ja, jeg blir det. Det er teknologien bak som i snart 70 år har fascinert meg så totalt. Og jeg tror det har sammenheng med at jeg fikk se hvordan amerikanerne jobbet med dette på nært hold. NRK-journalist Jan P. Jansen og jeg besøkte NASA og industrien som utviklet utstyr til romferdene. Det krevde en enorm innsats for å klare dette i en knallhard konkurranse med russerne.
Dette kappløpet pågikk fra 1957 til månelandingen i 1969. Det var en kamp på liv og død, astronauter mistet livet både på russisk og amerikansk side. Og Tandberg kan fortelle at Russland sendte opp en månesonde, Luna 15, noen få dager før Apollo 11, men den krasjlandet på Månen.
– Dette var helt i begynnelsen av dataalderen. De brukte regnestaver for å kalkulere bruken av utstyr og bane rundt Månen. Tilsammen var det 5,5 millioner deler i Apollo 11 og Saturn V-raketten. Utover på 60-tallet vokste dette til en industri med nær 400.000 ansatte. USA ble en ledende teknologinasjon på grunn av president John F. Kennedys uttrykte mål om å reise til Månen innen tiårets slutt.
Teknisk Museum har fått 14 store arkivskap med papirer som Erik Tandberg har samlet om romfart.
Tysk ingeniørkunst
Han er full av beundring for den tyske rakettforskeren Wernher von Braun som etter nazismens fall begynte å jobbe for NASA. Amerikanerne fikk også tilgang til nær 40 jernbanevogner med forskningsmateriale på raketter. Von Braun var hjernen bak byggingen av fundamentet for Apollo-ferdene, den enorme Saturn V-raketten. Den 111 meter høye raketten med Apollo på toppen veide 2700 tonn. Den hadde 5 F-1-motorer med en samlet kraft på 3400 tonn.
– Den brukte 13,5 tonn drivstoff per sekund i oppskytingsfasen som varte rundt to minutter. Drivstoffet var et parafinliknende produkt og flytende oksygen i første trinn. I andre trinn med fem J-2-motorer var drivstoffet flytende hydrogen og oksygen og det samme i tredje trinn med en J-2-motor. Da Charles Lindbergh møtte Apollo 8-astronautene i desember 1968, kom det fram at han på sin ferd over Atlanterhavet brukte bare en tiendedel av det Saturn V brukte i løpet av ett sekund, sier Tandberg.
Det ble bygget 15 Saturn V-raketter, 13 ble brukt, mens to står på museer.
Tandberg mener mange ennå ikke fatter viktigheten av Apollo-programmets betydning for teknologiutvikling på en rekke områder.
De fire siste Apollo-ferdene ble gjennomført i løpet av sju måneder. Et vanvittig tempo for å komme før russerne til Månen.
– Vi må huske at dette var en tid med store utfordringer. Det var krig i Vietnam med mange tusen omkomne soldater hver måned og store protestdemonstrasjoner og det var drapene på visepresident Robert Kennedy og Martin Luther King. Hadde russerne kommet først, ville det blitt et kolossalt nederlag, sier Tandberg.
Noe av det som fascinerer ham mest, er beregningene som måtte til for å tåle påkjenningene ved at et romfartøy kommer inn i atmosfæren med en hastighet nær 11,2 km per sekund eller 40.000 km/t 122 km over jordoverflaten.
– For å klare påkjenningene hadde Apollo 11s kommandoseksjon to skall. Innerst to lag med aluminium med isolerende materiale imellom og ytterst stål med 370.000 små åpninger fylt med epoxyharpiks. Disse måtte fylles manuelt og røntgenfotograferes, alt for å beskytte mot temperaturer opp mot 2750 grader, forteller Tandberg.
Om romskipet kom for bratt inn i atmosfæren, ville det være risiko for å brenne opp. Om det kom for flatt inn, kunne det sprette og bli kastet ut omtrent som når du kaster stein på vann, ifølge Tandberg.
– Om Jorden er en basketball og Månen en tennisball og de ligger 4,3 meter fra hverandre, må du sikte slik at du treffer atmosfæren nøyaktig tilsvarende tykkelsen på et brevark. Dette er mulig fordi tyngdepunktet i romkapselen ikke ligger på lengdeaksen. Dermed kunne kapselen styres. Dette er den viktigste grunnen til at man kan overleve møtet med atmosfæren.
Tror på liv
Av de 382 kiloene med stein og partikler som ble fraktet til Jorden fra Månen, er det ifølge Tandberg mye som ennå ikke er testet skikkelig. En liten del står på museum.
– Vi kan se at Månens overflate har vulkansk opprinnelse. Teorien om at Månen ble dannet ved at en planet kanskje på størrelse med Mars slo inn i Jorden for tre til fire milliarder år siden er styrket med det vi vet nå.
– Tror du det finnes liv et sted i verdensrommet?
– Når du vet at verdensrommet består av milliarder med galakser, kan jeg ikke tro at vi er den eneste planeten med liv.
– Er du enig i at det er fryktelig vanskelig å forstå at verdensrommet ikke har noen grenser?
– Ja, det finnes ingen forklaring på det. Og det rare er jo at det også utvider seg. Det kan vi måle med Doppler-effekten.
– Hva tror du?
– Det man tror er at det er meget man ennå ikke forstår, sier Tandberg og smiler.
Nå har president Donald Trump og NASA uttalt at de skal ha en bemannet ferd til Månen innen 2024. Tandberg tror nye romferder er avhengig av kommersielle aktører og mer internasjonalt samarbeid om prosjektene, slik man har gjort på den internasjonale romstasjonen. Dette aspektet kan også få stor betydning for norsk industri.
– Kommer mennesker til å reise til Mars?
– Jeg tror det, men når er veldig usikkert. En slik ferd reiser spørsmål utover det rent vitenskapelige, blant annet hva man kan utsette mennesker for. Vi vet at det har vært vann på Mars, noe som kan tyde på at det har vært liv der. Men Mars har en atmosfære med lavere trykk enn på Jorden og den består for det meste av CO2. Så man må ha drakter for å puste eller etablere kolonier i kupler eller i huler.
