Dekarboniseringen av verdensøkonomien vil stå sentralt under FNs COP27 klimasamtaler i Egypt neste måned. Når oljen etter hvert skal fases ut, trenger verden stadig flere metaller brukt i renere teknologi. Derfor vender nå verdens øyne seg mot Afrika, der mange land har et jordsmonn rikt på mangan, kobolt, nikkel og litium – svært viktige ingredienser i renere teknologi.
Gabons Moanda-region alene inneholder så mye som en firedel av kjente globale reserver av mangan. Det opplyser Compagnie Miniere de l'Ogooue (Comilog), et datterselskap av den franske gruppen Eramet, som utvinner mangan her.
Utallige studier viser at utnyttelser av ressurser i Afrika følges av en lang og mørk historie med urettferdig fordeling av rikdom, dessuten utnyttelse av arbeidskraft, skader på miljøet og brudd på menneskerettighetene.
Ligger ikke dypt
I Garbon er likevel forventningene høye.
– Vi er heldige her i Moanda. Vi finner mangan omtrent fem til seks meter under overflaten, forteller gruvesjef Olivier Kassibi. Det tas ut rundt 36 tonn mangan hver dag fra gruva her.
Store gravemaskiner jobber hardt i det dystre landskapet i dagbruddet. Med gigantiske kjever river de ut mangan og dumper massen i lastebiler med høye brak.
Mangan er grunnstoff 25 i det periodiske systemet. Det har tradisjonelt blitt oppfattet som et svært nyttig stoff, mye brukt i stål og legeringer. Men i senere tid har det sølvfargede metallet fått stjernestatus takket være dets nye rolle i oppladbare batterier, som kan bidra til å redusere verdens avhengighet av fossilt brensel.
Oljens forbannelse
Men forventningene om at mineralboomen vil føre til ny velstand blant folk flest på verdens fattigste kontinent er ikke veldig høye. Frykten for at det blir en repetisjon av oljeutvinningen i Afrika er derimot stor.
I Afrikas oljeproduserende land har det svarte gullet som regel betydd stor rikdom for et fåtall med gode forbindelser – og dermed like ofte en forbannelse for det store, fattige flertallet.
Mye korrupsjon har sugd penger ut av planene for veier, sykehus og skoler. Skader på miljøet har ofte vært alt som sto igjen for lokalbefolkningen.
Enormt potensial
– Afrikas potensial når det gjelder mineraler er enormt, sier tidligere sjeføkonom i Den afrikanske utviklingsbanken, Rabah Arezki.
– Men, legger han til – det er veldig liten grunn til å tro at disse verdiene vil komme befolkningen i Afrika til gode. Til det er styringsmekanismene for dårlige, mener han.
Nye metallforekomster følger etter hverandre i et svimlende tempo, og fortsatt kjenner man ikke reservene fordi det hittil er gjort så lite leting.
Det australske firmaet Firefinch Ltd var for eksempel på jakt etter gull i Goulamina i det sørlige Mali.
– Da vi lette etter gull kom vi over litium, forteller Seydou Semega, geolog og lokal direktør i firmaet.
Firefinch opprettet en lokal avlegger, Leo Lithium, og åpnet en litiumgruve på nyåret – et anlegg som selskaper mener kan skape 1200 arbeidsplasser og generere mer enn 100 millioner dollar i året til Mali i skatter og utbytte.
Simon Hay, direktør for Leo Lithium, mener at Afrika absolutt kan være den viktigste kilden til litium i verden.
Må ha en sosial politikk
Selskapet Comilog, som har drevet Moanda-gruva siden 1960, hevder at de har skapt 3400 direkte og 6000 indirekte arbeidsplasser og bidratt med rundt 345 millioner dollar per år til nasjonaløkonomien i ulike former. Dessuten har selskapet gitt millioner av dollar i helse- og utdanningstilbud til befolkningen.
– Man må ha en forpliktende sosial politikk slik at denne rikdommen kan deles, mener konsernsjef Leod Paul Batolo.
Comilog er også opptatt av å liste opp sine grønne prinsipper, som inkluderer rehabilitering og gjenplanting av utvinningssteder, dekarbonisering av energimiksen til fabrikkene og dessuten sette grenser for inngrep i dyrelivsområder.
Manglende verdikjede
Et stort problem er at Afrika vanligvis brukes som en kilde til råvarer, men ikke for å bearbeide varene, sier Gilles Lepesant, geograf ved det franske nasjonale senteret for vitenskapelig forskning (CNRS).
– Dersom aktiviteten blir begrenset til gruvedrift og utvinning av malm, vil Afrika ikke høste noen fordel av energiomstillingen i Europa. Det er helt nødvendig å investere i verdikjeden, mener han.
Han trekker fram Kongo, som man antar har halvparten av verdens reserver av kobolt. Landet er et gode eksempel på både mulighetene og forbannelsene. Her fører dårlig regulert gruvedrift til store miljøskader og oppmuntrer dessuten til barnearbeid, et fenomen som er vanskelig å komme til livs når mange familier er avhengige av denne inntekten.
Krav fra rike land
Når det gjelder tropisk skogbruk krever mange rike land sporbarhet av trevirke og arbeidskraft for å kunne berolige bekymrede forbrukere på hjemmebane.
– Sporbarhet er langt vanskeligere å få til for metallene som brukes i bilbatterier og andre elektroniske dingser, mener Lepesant.
– I mange tilfeller blir metallet eksportert for raffinering til andre land, for eksempel Kina, og deretter kombinert med andre metaller. Derfor blir det vanskelig å vite om kobolten du har på produksjonslinjen din faktisk kommer fra en gruve i Kongo, påpeker han.
Analytiker Hugo Brennan fra det britiske firmaet Verisk Maplecroft sier at afrikanske nasjoner både må gi insentiver til investeringer samtidig som de håndhever sosiale og miljømessige standarder. Det er en svært vanskelig balansegang.
