Han trakk hodet ned mellom skuldrene og bøyde seg tungt over servanten. Han fylte vann i glasset, og så på seg selv i speilet.
Iskaldt førjulsregn rant ned langs ryggraden hans. Ansiktet i speilet ga assosiasjoner til alvorlig sykdom. Huden så grønngrå ut, og øynene satt langt inne i øyehulene. Synet vekket ham. Skulle virkelig en skarve regnefeil på jobben være det han ble husket for i denne verden?
Han forbannet hele mediemuseet, og stakk én pille i kjeften. Han lot resten av pillene ligge og helte i seg vann. Senere gikk han på brun pub øst i byen. Gjestene var som vanlig skrukkete, tørste og snakkesalige. Med et dunk sank han ned på en stol. Rett overfor ham satt Elvis Presley. Hans barndoms helt var blitt tynn som en strek.
– I'm all shook up, sa Andreas. Elvis klappet ham røft på skulderen.
– You're nothing but a hound dog, crying all the time, sa Presley.
På en annen pub, der gjestene snakket mindre, men luktet verre, satte han ved bardisken. Da kom en uflidd John Lennon og satte seg ned ved siden av ham. Han røyket som en skral skorstein.
– I wanna hold your hand, sa Andreas.
– You're a fool on the hill, svarte Lennon og blåste røyk på ham.
Fem – seks halvlitere satt senere Andreas på en av pubene der fengselsfugler samlet seg. Da kom en neseløs Michael Jackson trippende. Andreas kunne se at nesen lå i brystlomma hans.
– I'm bad, sa Andreas til ham.
– Worse. Beat it, you're dangerous, pep Jackson. Da pep det i Andreas' mobiltelefon. Tekstmeldingen var fra Johnny Cash. Han skrev:
"Arkitektene har politianmeldt oss på grunn av regnefeilen".
