Sårbarhetsutvalget vil samle all offentlig, sivil innsats for sikkerhet og beredskap i et eget sikkerhetsdepartement.
Den raske utviklingen skaper nye former for risiko i samfunnet. Selv om vi stadig sikrer oss bedre, kommer uhellene tett og ofte med dramatiske følger. Dette krever at noen er opptatt av å være «etterpåkloke på forhånd». Utvalget mener dette best ivaretas ved at den sivile del av den offentlige innsats for sikkerhet og beredskap, samles i et nytt departement. Disse elementene er i dag spredt på en lang rekke statsorganer. Det fører ofte til dårlig koordinering og liten gjennomslagskraft.
Et departement for et tryggere samfunn vil avlaste flere andre departement slik at det totale antall kan bli på dagens nivå, mener utvalget. I dette departementet vil de også opprette er nytt sekretariat for samordning og dermed effektivisere de ulike organene for etterretning, overvåking og sikkerhet.
Positivt mottatt
Justisminister Hanne Harlem har stor sympati for utvalgets tanker om et nytt departement for et tryggere samfunn. Hun gir også den forrige regjeringen ros for at dette viktige arbeidet ble satt i gang.
– Innstillingen må mer enn ut på høring, den må behandles av regjeringen, sier justisministeren, men hun kan ikke love at denne nyordningen ville bli gjennomført.
Oversikt
I dette nye departementet vil utvalget samle en rekke funksjoner og etater:
- Politidirektoratet og Politiets overvåkingstjeneste samt et sekretariat for koordinering av etterretning, overvåking og sikkerhet (EOS-tjenestene).
- Direktoratet for sivilt beredskap.
- Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.
- Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling.
- Produkt- og elektrisitetstilsynet.
- Hovedredningssentralene.
- Fylkesmennenes beredskapsarbeid.
- Samarbeid med Næringslivets sikkerhetsorganisasjon.
Mer uavhengighet
Tilsynsorganene må bli sterkere og mer uavhengige. Sikkerhets- og beredskapstilsyn må ikke legges under samme departement som har forvaltningsansvaret. Utvalgets leder. Kåre Willoch , peker som et uheldig eksempel på at jernbanetilsynet sorterer under samferdselsministeren – som også har ansvar for at jernbanedriften ikke blir for dyr.
Et senter for informasjonssikkerhet foreslås opprettet etter sveitsisk og amerikansk mønster. Det kan få stor betydning for sikring av datasystemene. Med en slik kunnskapsbank kan virksomhetene oppdage nye trusler og motta råd uten å utsette seg for at sensitiv informasjon lekker ut.
– Datasikkerhet er også en del av sikkerhetsarbeidet for kraftforsyningen og petroleumsvirksomheten, sier Willoch.
Skal oljeinstallasjonene sikres bedre fysisk forutsettes større kapasitet både hos politi og forsvar – og en effektivisering av samarbeidet. Norge kan risikere å komme i ei lei klemme som energileverandør. Dersom terrorister eller fiender av land som mottar norsk gass eller olje, vil ramme disse importørene, kan de finne på å skade energileverandøren, altså Norge. Ellers har Sårbarhetsutvalget sett nøye på vannforsyningen, smittevern, matvaretrygghet, atomtrusselen, trussel fra kjemiske og biologiske stridsmidler – og problemer ved massetilstrømning av flyktninger i tilfelle katastrofer i andre land.
Ansvar og tyngde
Sikkerhets- og beredskapsarbeidet må koordineres godt og ha politisk tyngde og høy status. Ressursene må kunne samordnes sentralt. Staten skal være drivkraften, men må stille krav til kommuner og næringsliv. Og sammen med frivillige organisasjoner må disse aktørene delta i både forebyggende arbeid og ved ulykker og kriser.
Dersom samfunnet systematisk bygger inn skadeforebyggende tiltak i plan- og utbyggingsfasen av nye prosjekter, vil landet spare betydelige midler. Utvalget vil ha lovfestet kriseberedskap i kommunene med en plan for informasjon til befolkningen ved store ulykker og katastrofer. For å holde tritt med utviklingen må Norge dessuten delta aktivt i internasjonale samarbeidsorganer for å forebygge og håndtere kriser.
Kåre Willoch presiserer at ingen av disse svære oppgavene er for store til at de kan løses. Samfunnet får stadig nye midler til å beskytte seg og redusere sårbarheten til et akseptert nivå. Men dette krever at noen får klare ansvarsområder. Ansvarsplassering er dermed et sentralt punkt i Sårbarhetsutvalgets innstilling.
