Nær halvparten av biodrivstoff i Norge er basert på palmeolje. Nyheten sjokkerte mange – men dette var så nær et varslet mord vi kan komme.
«Alle» visste at det å omdanne mat til drivstoff er idioti i en sultende verden – og «alle» visste at biodrivstoff inneholder palmeolje – en olje som ødelegger regnskogen – og klimaet.
Likevel ble «alle» overrasket da de oppdaget dette. Forklaringen kan være «klimablindhet».
Vi har vært klimabekymret i flere tiår nå, og har lært oss å akseptere til dels drakoniske forslag til løsninger. Både forskere og politikere har gått inn for klimafiksing – bevisst, storskala og høyst sannsynlig irreversibel inngripen i klodens klimasystemer.
De har foreslått å spre svovel eller kalksteinstøv i atmosfæren, for å «dimme sola». De har foreslått å gjødsle verdenshavene med jern. De er heldigvis så langt blitt stanset av mer edruelige sjeler.
- Biogass: – Det er latterlig å hogge ned regnskog når vi like gjerne kan kjøre på det vi har i bakgården (TU Ekstra)
Biodrivstoff en god idé?
Sett i en slik sammenheng, virker kanskje ikke tanken om å erstatte fossilt drivstoff med noe laget av levende biologisk materiale som en syk idé?
Biodrivstoff kan i hvert fall gi en klimagevinsten, en gevinst som synes å ha trumfet alle andre hensyn så til den grad at mange av oss har «glemt» at biodrivstoff, som sagt er langt fra uproblematisk:
Det krever nedhogging av store skogområder, skog som sikrer biologisk mangfold og – ikke glem dette – er livsnødvendig for klimaet – og det beslaglegger store landbruksområder som ellers kunne brukes til å produsere mat. Hvilket igjen fører til nedhogging av enda mer skog.
Så – folk reagerte med sjokk da de oppdaget at biodrivstoff inneholder palmeolje. Jeg tror det mest overraskende var at jeg ikke ble overrasket over at folk ble overrasket.
Første gang jeg fløy inn fra Kuala Lumpur og så Borneo dukke opp i horisonten, hadde jeg et bilde i hodet, en fantasi jeg hadde båret med meg siden barndommen: En tett vegg av grønt – den største sammenhengende regnskog utenfor Amazonas.
Men, nei.
- Ny rapport: Disse 23 barrierene står i veien for å gjøre norsk skipsfart grønnere (TU Ekstra)
Endeløse oljepalmeskoger
Eller joda – øya er fremdeles grønn – endeløst grønn. Men ingen regnskog. Det er derimot oljepalmer – i ufattelige mengder. Du kan kjøre i dagevis, uten å se annet enn dette ene treet: oljepalmen. Du kan fly over øya – og se oljepalmer fra horisont til horisont.
Øyas mer enn 3000 ulike trær er i ferd med å bli erstattet med ett. Og dens ufattelig frodige dyreliv kan ikke overleve med bare én plante på menyen. Borneo er en økologisk katastrofe.
Det startet på 1980-tallet, da Borneo ble utsatt for de mest dramatiske naturødeleggelser, noe sted på kloden. Så godt som all regnskog i lavlandet er blitt hugget siden den gang – det som altså engang var den største sammenhengende utenfor Amazonas …
Samtidig bygget Sørøst-Asia opp sin palmeoljeindustri. Idag er palmeolje en mer enn 90 milliarder dollar-industri – 80 prosent av den befinner seg i Indonesia og Malaysia – de to landene som deler Borneo imellom seg.
India er den største kunden, og i vesten finner vi oljen i mellom 40 og 50 prosent av alle husholdningsprodukter – i alt fra sjokolade og småkaker, leppestift, oppvasksåpe og margarin – til den «grønne energi» – biodiesel.
Palmeoljen bringer stor rikdom til noen få eiere – og til statskassen. Landene blir litt rikere, mens lokalbefolkningen samtidig sklir enda lenger ned i elendighet – Borneos 200 ulike urfolk har mistet sine hjem, regnskogen de levde i og av, er borte. Men dette er selvsagt et politisk problem – ikke et problem med palmen.
Et godt produkt
Palmeolje er ikke et dårlig produkt, i seg selv. Oljepalmen er den mest lønnsomme vekst som kan plantes på dårlig jord i fuktige, tropiske strøk – den produserer mer inntekt per hektar enn noen annen industriplante, den har bedre karbonbalanse enn andre nyttevekster man kunne ha plantet i samme område, og trenger i tillegg mindre pesticider og gjødsel.
Så hvis regnskogen først skal erstattes med noe, er ikke oljepalmer det verste valget.
Det finnes også et rettferdighetsargument: Hvilken rett har vi til å la oss provosere av at fattige land erstatter skog med økonomisk rikdom? Vi har jo gjort det selv – erstattet skogen med korn, mais, ris og poteter. Skal vi nekte andre den velstand vi selv tar som vår fødselsrett?
Selvsagt kan vi ikke det – men vi må også huske at tropisk regnskog er langt mer verdifull enn norsk furuskog. Regnskogen dekker mindre enn 7 % av jordas overflate, men rommer mer enn 50 prosent av dens dyre- og planteliv. Så konsekvensene av å hugge ett mål skog på Borneo er langt mer dramatiske enn om vi hugger et i Bamble.
Og vi må heller ikke glemme at Europas skoger ble ryddet for hundrevis, for ikke å si tusenvis av år siden. I en tid uten den økologiske kunnskap vi har i dag. I dag vet vi – og i det minste norske miljømyndigheter burde ha reagert: Vi skulle rett og slett ikke hatt biodrivstoff – og i hvert fall ikke basert på palmeolje – så lenge denne produseres på bekostning av regnskogen.
Politisk styrt bevegelse i retning av biodrivstoff
Alle de åpenbare ulempene til tross, vi har hatt en politisk styrt bevegelse i retning av biodrivstoff i flere år. Omsetningen av biodrivstoff til veitrafikk økte med 56 prosent i 2017. Nær halvparten kom fra palmeolje. Mellom 2006 og 2012 økte andelen palmeolje i den europeiske biodrivstoffindustrien fra 0,4 millioner til 1,9 millioner tonn per år.
The International Institute for Sustainable Development beregnet samtidig at EU i 2011 brukte mellom 4,6 og 5,6 milliarder Euro på å subsidiere biodrivstoffindustrien.
Europa har altså subsidiert ødeleggelsen av Asias regnskoger.
I mai 2018 ble biodrivstoff imidlertid en snakkis i det miljøengasjerte Norge. «Halve tanken fylles med palmeolje» var overskriften på en melding fra NTB – og folk gispet. Men dette har vi som sagt visst hele tiden, og vi burde handlet deretter – hadde vi bare ikke vært så hardt angrepet av klimablindhet.
Biodiesel er drivstoff bestående av hovedsakelig tradisjonell petroleumbasert diesel, med innblanding av olje fra planter og dyr. Biodiesel reduserer antagelig utslippene av fossilt CO2 – «klimareduksjoner» som politikerne ynder å kalle det.
I Sør-Amerika, og særlig Brasil, lages bioetanol av karbohydratrike planter som mais og sukkerrør. Andre steder omdanner man fettrike planter som raps og oljepalmer til biodiesel. Dette dyrkes på matjord.
Og samtidig går vi løs på skogen. Vi hugger den ned for å rydde plass til oljepalmene – eller vi rydder den for å utvinne drivstoff av selve tømmeret.
Lite potensial i norske skoger
Det biodrivstoffet vi så langt har brukt, er såkalt førstegenerasjon biodrivstoff. Målet er med tiden å fyre opp bilene med andre- og tredjegenerasjon.
Tredjegenerasjon biodrivstoff ligger inn i fremtiden, og er tenkt produsert på alger. Andregenerasjons biodrivstoff kan allerede produseres i svært lave kvanta, utvunnet av lignin og cellulose fra tømmer – altså skog – i en teknologi inspirert av hvordan elefanten fordøyer trevirke. Men prosessen er komplisert, og produktet vil bli minst dobbelt så dyrt som det vi i dag utvinner fra sukkerrør og oljepalmer.
Potensialet er heller ikke all verden. Det ville ikke monne om vi så hogg ned all norsk skog. Den inneholder energi tilsvarende noen få måneders aktivitet i Nordsjøen.
Likevel går både regjeringen og Arbeiderpartiet inn for innblanding av 40 prosent biodiesel i vanlig, petroleumbasert diesel innen 2030 – og norske skogbruksinteresser følger opp med begeistring.
I en artikkel i Aftenposten fredag den 11. november 2016 ser vi at de potensielle finansielle profitører allerede har lært seg retorikken og slagordene: «Det beste for å få til et grønt skifte, er om kravet til innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel øker», sier Erland Løkken i skogselskapet Bergene Holm AS.
En artikkel på NTB den 16. mai i år, viser at politikerne og bransjen fremdeles har store forhåpninger:
Per Arne Karlsen, som er prosjektleder for Alliansen Biodrivstoff 2030, understreker at potensialet for norsk produksjon av avansert biodrivstoff er stort.
– Vi er i dag en allianse av 15 selskaper som jobber sammen for å fremme bærekraftig drivstoff, som ikke går på bekostning av matproduksjon eller bidrar til avskoging. Produksjonen vil være basert på rest- og avfallsprodukter fra skogsektoren og fra plastgjenvinning, sier han.
Industrien vil være global i mange år
Det høres jo lovende ut, så prosessen vil rulle videre. Men med dagens teknologi, er det vanskelig å tenke seg at vi kan få nok biodrivstoff ut av avfallet fra skogsdriften. Så biodrivstoffindustrien vil fortsatt være global i mange, mange år.
Vi kan vente oss enda mer avskoging – med en tilsvarende og tiltagende utryddelseskatastrofe – svært mye miljøødeleggelse, for å oppnå så godt som ingen «klimagevinst».
Og hvis vi skal satse vår fremtid i hendene på kommende teknologiske gjennombrudd – hvilket selvsagt er det eneste vi kan gjøre - hvorfor biodrivstoff? Vi har da solenergi?
«Klimaminister» Ola Elvestuen gir en antydning til et svar:
– Det foreligger planer om en norsk produksjon på 300 millioner liter i begynnelsen av 2020. Det vil si at rundt 10 prosent av totalomsetningen er norskprodusert biodrivstoff.
Elvestuen ønsker opptrapping
De øvrige 90 prosent kommer formodentlig et annet sted fra. Og for de som fremdeles lurer på det med el-biler:
– Målet er selvsagt å styrke satsingen på nullutslippsteknologi. Men vi vil ha biler, tungtrafikk, fly- og skipstrafikk som er avhengig av drivstoff i mange år framover. Vi må derfor ha en opptrapping av bruken av miljøvennlig biodrivstoff, og redusere bruken av palmeolje, slik at vi reduserer risikoen for avskoging, sier Elvestuen.
Gode intensjoner, men han har altså nettopp påpekt at vårt foreløpige mål er kunne produsere 10 prosent av vårt eget behov, fra 2020.
Det store spørsmålet er imidlertid et annet, og det jeg har antydet over: På hvilken måte kan vi definere raseringen av verdens regnskoger som «miljøvennlig»? Våre velmente klimatiltak kan bli den største trussel mot livet på jorda.
