Da Einar Gerhardsen og hans Arbeiderpartiregjering høsten 1962 la frem sitt forslag til statsbudsjett, lå det inne planer om å bygge 785 kilometer firefelts motorvei innen 1980. Av dette burde 305 kilometer være klare innen 1972, sto det i proposisjonen.
I 1997 hadde Norge 100 km motorveier, mot 431 i Finland, 825 i Danmark og 1350 i Sverige, skriver tidsskriftet Samferdsel.
I dag har Norge kun 221,7 kilometer firefelts motorvei, mens fattige Albania om kort tid vil ha 759 km vei av høy motorveistandard, meldte Aftenposten i sommer.
46 år etter at behovet for 785 km firefeltsvei ble slått fast i stortingsdokumenter, har vi hatt 21 forskjellige samferdselsministre fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Alle representert med minst to forskjellige samferdselsministre i minst to forskjellige perioder.
Det er derfor hevet over tvil at ansvaret for at Norge nå mangler motorveier av tilstrekkelig høy kvalitet til å møte dagens behov for både sikkerhet og framkommelighet, må deles mellom nesten samtlige partier på Stortinget. Fremskrittspartiet har aldri sittet i posisjon og SV har aldri hatt samferdselsministeren.
Ser vi på veinettet som ikke har motorveistandard, blir bildet enda grimmere. Store deler av veinettet er i så dårlig forfatning at mange kvier seg for å bruke det. Deler av E6 gjennom Nord-Norge skal være så smal at det ikke er plass til gul midtstripe.
Når ansvaret for elendigheten åpenbart er så jevnt fordelt over alle partier, burde det åpne for en helt ny politikk. Vi trenger nytenkning og et nasjonalt løft for transportsektoren. Den stortingsmann eller det regjeringsmedlem som nå bruker tiden til å hakke på politiske motstandere og fremme eget partis fortreffelighet skyter så langt utenfor målet at jaktkortet burde inndras.
Tiden er nå inne for et transportforlik som må strekke seg ikke bare over mer enn en budsjettperiode, men over minst et par tiår. Utfordringene er så store og behovene så påtrengende at våre stortingspolitikere nå ikke kan tillate seg annet enn å komme opp med nye planer og følge dem opp i praksis.
Det er nok den siste biten som blir mest krevende.
