Vi har valgt bort storparten av den gjenværende vannkraften, med en rekke verneplaner og en temmelig restriktiv Samlet Plan for vassdrag. Nå er vi i ferd med å velge bort også gasskraftverk, med så strenge miljøkrav at norsk gasskraft blir mye dyrere enn importert varmekraft. Da blir det vanskelig å dekke det økende behovet for elkraft, som følger med fortsatt økende materiell levestandard.
I 1997 ble det oppnevnt et sakkyndig utvalg, som utredet energi- og kraftbalansen fremover mot år 2020, med NOU 1998: 11 som resultat. Den siste hoveddelen av denne utredningen er fire alternative prognoser for kraftforbruket frem til år 2020, fordelt på husholdninger, kraftkrevende industri, annen industri, tjenesteyting og andre næringer. De fire alternativene er kombinasjoner av enten streng eller svak klimaavtale og enten sterk eller svak kompetanseutvikling i næringslivet. Kombinasjonen svak klimaavtale og svak kompetanseutvikling har fått navnet «Stø kurs», og er en tradisjonell prognose med trendfremskriving. De tre andre prognosene «illustrerer» virkningene av streng klimaavtale og/eller sterk kunnskapsutvikling.
I de to prognosene med streng klimaavtale reduseres kraftforbruket i den kraftkrevende industrien noe. Det tyder på at dette kraftforbruket er relativt lettpåvirkelig, så denne industrien vil bygges ned i Norge, hvis det virkelig blir streng klimaavtale. Det forutsettes da at slik produksjon «flyttes» til land som satser på flere kjernekraftverk eller drastisk videre vannkraftutbygging. I alle prognosene øker kraftforbruket i husholdningene så mye at også totalforbruket vil øke noe frem til år 2020. Dette viser at økningen i husholdningene er en tung trend som det er vanskelig å gjøre noe med. Det må altså i alle fall skaffes noe mer elkraft, med nye kraftverk i Norge og/eller økende kraftimport.
5 TWh vannkraft kan bygges ut med lavere kostnad enn gasskraft uten C02-avgift. Denne vannkraftressursen vil øke til 12 TWh, hvis gasskraften avgiftsbelastes med 200 kr/tonn C02. Vannkraftressursene som er billigere enn gasskraft vil øke til henholdsvis 8 og 19 TWh, hvis også Kategori II-prosjektene i Samlet Plan frigis for utbygging. Med dagens teknologi er det bare 2 TWh vindkraft som blir billigere enn gasskraft med C02-avgift. Alle disse tallene viser at det neppe er mulig å skaffe tilstrekkelig elkraft, uten gasskraftverk i Norge eller stor kraftimport.
Optimal samkjøring av vannkraft og varmekraft vil innebære temmelig jevn kraftproduksjon i Tyskland og Danmark, og temmelig ujevn produksjon i vannkraftverkene i Norge.
Oppgradering av vannkraftsystemet – med mye større effektinstallasjoner – kan bli mer lønnsomt enn gasskraftverk i Norge: Hvis overføringskapasiteten kan benyttes til eksport av vannkraft til Danmark/Tyskland i topplastperiodene og import av omtrent like stor elektrisk effekt i mye lengre lavlastperioder, blir nettovirkningen betydelig kraftimport til Norge. Da kan de eksisterende varmekraftverkene i sør produsere relativt mye og relativt billig kraft, mens vannkraftverkene i Norge må produsere stor andel topplastkraft, med mye høyere markedsverdi og tilsvarende høyere salgspris.
Undertegnede mener altså at vannkraftsystemet i Norge bør oppgraderes for effektiv samkjøring med mange varmekraftverk i et stort og noenlunde fritt kraftmarked, før det eventuelt bygges gassfyrte varmekraftverk i Norge.
Jo Herningstad
(Innlegget er noe forkortet)
