Plastproduksjonen vil innen 2050 stå for 15 prosent av det globale CO2-utslippet, om plastforbruket øker i dagens tempo.
I dag er den globale plastøkonomien hovedsakelig lineær, men det er satt i gang flere regulatoriske tiltak med mål om en sirkulær global plastøkonomi.
Under Arendalsuka i 2019 presenterte «Forum for sirkulær plastemballasje» industriens eget veikart for å bli sirkulær. Fra et SALT-ståsted er strategien for forsiktig, og for rettet mot de store aktørene til å få reell effekt.
Vi trenger et paradigmeskifte for å løse miljøutfordringene knyttet til den nåværende plastøkonomien, og vi trenger det nå. På samme måte som i klimaspørsmålet, krever dette transformasjon; ikke stegvis forbedring.
Mål om økt gjenvinningsgrad, emballasjeoptimering og ny materialutvikling
Veikartet innledes med å understreke plastens gode materialegenskaper. Det stemmer at plast bidrar til blant annet bedre hygiene, matsikkerhet, og mindre matsvinn, men vi kommer ikke bort fra at plastmaterialer også forurenser land og hav, og bidrar til økende klimagassutslipp. Videre fokuserer veikartet på at plast kan materialgjenvinnes; et svakt argument med tanke på størrelsesorden av hva som gjenvinnes per i dag.
Til slutt setter industrien som mål om at man sammen vil øke gjenvinningsgrad, emballasjeoptimering og ny materialutvikling. De fleste av disse punktene inngår som standard for miljøsertifiseringer og er forankret i prinsippet om kontinuerlig forbedring som inngår i alle former for kvalitetsledelse eller i arbeid med generell bærekraft. Men, det er kanskje svaret på at man velger et noe utydelig veikart, heller enn å la seg regulere av myndighetene?
Utvikling av fremtidens emballasje
Bransjens første målsetning er å etablere veiledninger samt mobilisere emballasjebrukere til design for gjenvinning. Videre skal man innen 2030 sørge for at 60 prosent av emballasjen på det norske markedet baseres på resirkulert eller fornybart materiale.
Med tanke på tidspresset vi har for fornybare samfunn ville det gitt mer effekt å sette tydelige krav i form av standardisering av materialer, slik at de gjenvinningsfasilitetene vi nå bygger kan håndtere plasten som settes på markedet.
Når vi vet at 80-120 milliarder USD går tapt årlig i plastemballasjemateriale som følge av en lineær plastøkonomi, hadde det vært interessant å ta for seg den norske industriens estimat for økonomisk gevinst ved å holde materialer i et sirkulært system.
«Paradoksalt»: Økende etterspørsel kan hindre gjenvinning av plastemballasje
Utfordringene industrien står ovenfor er å oppnå store nok mengder sortert og ren plast med stabil kvalitet. I tillegg er det per i dag lite etterspørsel etter gjenvunnet plast. Ifølge veikartet, er 80 prosent av dagens plastemballasje monomaterialer som i utgangspunktet er lett å materialgjenvinne.
Det største problemet i dag er lite effektive ordninger og feilsortering. For å øke tilbud og etterspørsel av gjenvunnet plast nå, må det nye systemer, økonomiske insentiver og regulatoriske rammeverk til.
Krav til bruk av gjenvunnet plast
Det er positivt at veikartet fokuserer på hele verdikjeden, slik at miljøproblemene ikke kun flyttes fra en del av kjeden til en annen. Likevel er realiteten at vi henger langt bak i utvikling av en sirkulær plastøkonomi, og tempoet må opp. Næringen må sette krav til seg selv, slik at vi kan skape et 100 prosent sirkulært system i løpet av dette tiåret, ikke innen 2050.
Så, hvordan kan vi skape et stabilt tilbud av gjenvunnet plast av god kvalitet, i tillegg til å øke etterspørselen etter gjenvunnet plast nå? Skattelegging eller incentivordninger bør tas i bruk her. Vi har sett at klimapolitikk som skattlegger ressursbruk og forurensing, og reflekterer den faktiske belastningen på vårt felles ressursgrunnlag tvinger frem den transformasjonen vi trenger.
.png){kind=logo}
For første gang i Norge skal det produseres gjenbruksflasker av brukte plastflasker
En miljøavgift på varige forbruksgoder og jomfruelige råvarer er dermed en nøkkelfaktor for fremtidens emballasje. Regulering for standardisering av materialer og økt samarbeid for gjenvinningssystemer mellom kommuner, i kombinasjon med utvikling av flere sentralsorteringsanlegg eller pantesystemer ha gitt høyere endringshastighet for plastøkonomien.
Mobilisere for økt gjenvinning
Industrien ønsker å påvirke adferd og tilrettelegge for enklere kildesortering, men kan man noensinne nå 100 prosent gjenvinningsgrad ved å satse på kildesortering? De beste resultatene kommer når plast blir sentralsortert i kombinasjon med standardiserte varestrømmer. Eksempler på dette er panteordningen og innsamlingsordningen for landbruksplast som sikrer henholdsvis 87 prosent og 85 prosent gjenvinning. Hadde det ikke da vært mest effektivt å satse på en kombinasjon av standardisering og sentralisert sortering? Med tanke på kostnaden relatert til sentralsortering, vil standardisering ledet av en samlet bransje kunne ha langt høyere effekt, sannsynligvis også i samfunnsøkonomisk forstand. Spesielt når vi vurderer tiden det har tatt å etablere ordninger etter pante-modellen og kildesortering.
Strategien stadfester at man innen 2030 anser at all gjenvunnet plast med riktig kvalitet skal brukes i nye produkter, og at all plastemballasje på norske markedet skal kunne materialgjenvinnes.
Ville det ikke være mer effektivt å sette krav til seg selv om å ta inn gjenvunnet materiale i produksjonen der mulig fra og med i dag? Spesielt med tanke på at 80 prosent av materialene kan gjenvinnes allerede nå. Ved å investere i standardisering av plastmaterialer, kan man både øke tilbud og etterspørsel av gjenvunnet plast av høy kvalitet.
De nåværende syklusene for denne typen plast alt for lite transparente, og mye av plastavfallet som havner i naturen importeres i form av «gjenvinning» fra den vestlige verden. Det haster å få på plass lokale, lukkede sirkler der materialstrømmer enkelt kan følges og miljøfotavtrykket måles.
Styrke kompetanse og kommunikasjon
Dette er veikartets siste fokusområde, og her inngår mål om økt tilgang til informasjon om miljøfotavtrykket til forskjellige emballasjetyper. Her er målsetningen for 2020 at emballasje skal inngå som en del av selskapenes bærekraftstrategi. At selskaper på denne størrelsen ikke har ansett emballasje som en del av fotavtrykk, er et tankekors.
Det er viktig at informasjon om plastemballasjes fotavtrykk gjennom verdikjeden er lett tilgjengelig for industri og forbrukere nå, og ikke innen 2025 slik veikartet foreslår. Når produsenter og brukere av plastemballasje har tilgang til samme informasjon, er det mye lettere å sammen velge de emballasjetypene som bidrar til utvikling av en sirkulær plastøkonomi. Jo raskere denne informasjonen er tilgjengelig, jo raskere kommer vi til det ultimate målet; at «Alle beslutninger om utvikling og bruk av emballasje er basert på god kunnskap om forutsetningene for sirkulære emballasjekjeder.» - og da gjerne i god tid før 2050.
Et veikart med lite ambisjon
Veikartet er skrevet med mye fornuft og lite ambisjon. Det trår forsiktig frem og det legger mye fokus på kunnskapsbasert beslutningstaking. Men vet vi ikke allerede nok for å gjøre praktiske endringer i systemet? Vi må satse på løsninger som flytter ansvaret for gjenvinning fra forbrukere, over til næringen og avfallsanleggene. Derfor trenger vi en dobling av ambisjon og hastighet fra industrien.
Det hadde vært interessant å se de store vyene skinne igjennom i dette laget av sterke norske produsenter, som virkelig har mulighet til å vise vei i en industri som trenger forbilder. Tenk bare hva dette veikartet kunne ha betydd i internasjonal sammenheng, hvis det hadde forent en liten og oversiktlig industri om et sterkt felles målbilde?
Byggebransjen er en plastversting. Nå skal mer av plasten bli fossilfri
