Da åpenhetsloven ble innført i 2022, var det mange bekymrede stemmer. Bedriftene var redde for at det ble enda mer rapporteringsknebøy uten at det ville ha nevneverdig effekt. Aktivister og bærekraftentusiaster fryktet at loven var for defensiv og ikke gikk langt nok i å ansvarliggjøre bedriftene for menneskerettighetsrisiko i leverandørkjedene.
Men da Forbrukertilsynet forrige uke meldte at Lager 157 som første bedrift noensinne hadde blitt bøtelagt 450.000 kroner for manglende etterlevelse av informasjonsplikten i loven, var det nok mange som hevet øyebrynene. Har åpenhetsloven tenner likevel?
For dem som ikke kjenner åpenhetsloven, eller mer formelt «Lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold», er den del av en internasjonal trend i retning regulering av bedrifters arbeid med såkalte aktsomhetsvurderinger i leverandørkjedene sine, for å redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd.
I tillegg, som navnet tilsier, pålegger den bedriftene en informasjonsplikt, hvilket innebærer at du og jeg har mulighet og rett til å be bedriftene om informasjon om hvordan de arbeider med aktsomhet i leverandørkjedene sine og hvilke risikoer de finner. Målet er å sørge for anstendige arbeidsforhold i hele leverandørkjeden. Men det var altså informasjonspliktens tenner som bet Lager 157 der det gjør vondt.
Boten til Lager 157: Bare begynnelsen
Da Lars Jacob fikk en telefon fra Barne- og familiedepartementet i 2018 med invitasjon om å sitte i noe som skulle hete Etikkinformasjonsutvalget, var han veldig nær ved å si nei takk. Heldigvis gjorde han ikke det, for gjennom flere år med bakgrunnsarbeidet som ledet frem til åpenhetsloven, fikk han innsikt i det store internasjonale arbeidet som gjøres for å fremme anstendige arbeidsforhold gjennom lovgivninger av denne typen.
For har du hørt om britiske Modern Slavery Act? Eller den franske aktsomhetsloven (Loi de Vigilance, om du ønsker å føle deg litt mer som Brigitte Bardot)? Eller hva med munnfullen CSDDD – EUs Corporate Sustainability Due Diligence Directive, som blir oppfølgeren til bærekraftsrapporteringsdirektivet CSRD, som er på alles lepper om dagen?
Denne regulatoriske stormen på både nasjonalt og transnasjonalt nivå medfører at det blir vanskeligere for bedrifter å gjemme vekk grums i leverandørkjedene sine. Og selv om mekanismene i de ulike lovreguleringene er ulike, er realitetene for bedriftene ganske like: Slipp lys inn i leverandørkjedene deres, vis frem risikoene og hvordan dere jobber med å håndtere dem. Hvis ikke, skal det gjøre vondt.
Og når Lager 157 nå får en bot på 450.000 kroner for brudd på åpenhetsloven, er det jo ikke en økonomisk straff av en størrelsesorden som får drevne forretningsfolk til å gispe av frykt. Men det sender et klart signal: Det holder ikke lenger å ignorere kravene eller gjemme seg bak vage løfter. Regulerende myndigheter følger med, og de er ikke redde for å finne frem bøtene.
Og åpenhetslovens sanksjoner kan være omfattende, enten i form av tvangsmulkter eller overtredelsesgebyrer. Men i ordene til en toppleder som besøkte oss på NHH idet nyheten om Lager 157 ble offentlig: Det man er mest redd for ,er jo ikke boten – det er de omdømmemessige ringvirkningene både overfor allmennheten og overfor finansmarkedene.
Midt i den regulatoriske stormen
Slik sett illustrerer boten til Lager 157 et større pågående skifte i næringslivet. Der det tidligere var frivillig for bedrifter å dele informasjon om en lang rekke sosiale og miljømessige forhold, pålegges de nå strengere rammer for hvilken informasjon som må deles og hvordan. Og tross bekymringene på forhånd, kan det altså være grunn til optimisme for at disse reguleringene begynner å virke.
En interessant fasett av historien om Lager 157s bot er at informasjonskravet som bedriften ikke svarte på, ifølge Forbrukertilsynet kom fra et skolearbeid. Slik sett viser denne historien makten som har blitt plassert i hendene til den enkelte forbruker. Og selv om det neppe er enkelthenvendelser fra studenter eller skolebarn som kommer til å endre internasjonale leverandørkjeder, er det klart at døren nå er åpen for NGO-er, gravejournalister og andre mektige interessenter til å bruke samme metode for å øke gjennomsiktigheten til disse leverandørkjedene og dermed ansvarliggjøre bedriftene.
Så åpenhetsloven har allerede vist at den har tenner, men det gjenstår å se hvor ofte det bites og hvor dype sårene blir. Og enda viktigere: Hvorvidt dette omsetter seg i bedre aktsomhetsarbeid av bedriftene når de opererer i komplekse, globale leverandørkjeder. I det minste er det mange som har rettet seg opp i ryggen denne uken, og det arbeides forhåpentligvis enda hardere bak lukkede dører med både økt gjennomsiktighet og – enda viktigere – økt aktsomhet for å sikre anstendige arbeidsforhold i leverandørkjedene.
Går til sak: Mener Equinor-partner bidrar til menneskerettsbrudd i okkuperte, palestinske områder
