Noen ganger lurer jeg på om journalistene ikke har bakkekontakt i det hele tatt. Mangel på realister står det på trykk, men det er – og oppleves – jobbtørke!
For kjemikere og oljeingeniører er det faktisk jobbtørke og slett ingen mangel på kvalifiserte personer. For biologer, fysikere og astrofysikere er det også slik, men der har jeg ingen dokumentasjon for hånden. Teknisk Ukeblad og Sivilingeniøren beskriver situasjonen for de over nevnte yrkesgrupper, mens for de andre er det bare en følelse basert på samtaler med andre akademikere.
Arbeidsmarkedet for kjemikere som vi kjenner godt – min kone og jeg har begge doktorgrad i kjemi – er meget dårlig. Som eksempler nevnes universitet og høgskolesektoren og i denne sektoren er det virkelig kamp om jobbene. Tøffere blir det framover når antall stillinger reduseres i takt med nedgangen i studenttallene – som reduseres når studentene ser at det ikke finnes jobber. Som de fleste doktorer i de klassiske realfagene – kjemi, fysikk, biologi og astronomi – sliter vi med et synkende arbeidsmarked og stadig færre stillinger på Universitetet. At det skulle bli mangel på realister er noe vi har hørt siden tidlig på 90 tallet. I 1992 hadde Arbeiderbladet en forside der det stod at det ville bli stor mangel på kjemikere. Siden det er det blitt stadig vanskeligere for kjemikere å få jobb. Det er mere eller mindre tørke i jobbmarkedet for realister for tiden. Kampen om en 1.amanuensis stilling ved UiO eller høyskolen i Oslo er knallhard.
Det er mange søkere med mange års erfaring etter postdoc erfaring og som har jobbet med oppdragsforskning og industriforskning i mange år for å kunne kvalifisere seg til en 1.amanuensis-stilling. Den gangen jeg begynte å studere kjemi på begynnelsen av 80 tallet, snakket alle om at det ville bli et meget godt arbeidsmarked for kjemikere når alle de gamle ville gå av om 10-15 år.
Det som har skjedd er at antall stillinger er kraftig redusert samtidig som antallet uteksaminerte hovedfagskandidater og doktorer har eksplodert. Antall stillinger i industrien er også redusert i de sektorer det er naturlig å søke jobb innenfor. Et eksempel er fra kjemisk inst. UiO der kontorsjefen har doktorgrad i kjemi og web konsulenten doktorgrad i astronomi mens studekonsulenten har hovedfagseksamen.
Mange stipendiater forlater stipendstillingen sin til fordel for næringslivet. Dette er kanskje riktig for noen få utvalgte fagfelt, informatikk og oljeseismikk, men for resten er dette ikke riktig. Mange blir kanskje ikke ferdig med doktorgraden sin på 4 år, men det er noe annet, og en annen diskusjon. For mange er alternativene å dra utenlands der det ofte er muligheter for postdoc stillinger.
Ole W Saastad, Dr.Scient
SINTEF Kjemi
