– Det er jo ikke riktig. Det er ikke slik her, stønnet Andreas Ohm.
– Det hjelper ikke. Nå tror "alle" at det er slik. Medienes makt er stor, sa jeg.
Hjalmar Johansen og Gammel-Erik hadde begge noe ubestemmelig i blikkene i det de kom bort og satte seg ved lunsjbordet innerst i kantina. Deres faste bord. Et bord der de kunne snakke i fred.
– Hva skjer, karer?
– Det sies at direktøren slipper fri om få dager. Myndighetene vurderer at det ikke lenger er fare for bevisforspillelse, sa Hjalmar.
– Det er gode nyheter på en ellers grå dag, sa jeg.
– Uten tvil. Det er litt verre med disse beskyldningene om sexpress, sa han.
– Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Det er lite jeg får gjort, annet enn si at det ikke har skjedd, sa jeg.
– Hm. Er du sikker på at det ikke har skjedd noe? At du ikke har lagt deg etter den unge traineen?
– Sikker? Hun er jo en sjarmerende skapning. Jeg liker henne, og vi har hatt god tone. Men jeg har ikke gjort noe som kan klassifiseres som tilnærmelser eller sexpress. Det er brennsikkert, sa jeg.
– Det sies at de har et vitne som har sett dere sammen her på kveldstid. En sikkerhetsvakt. Dere var i en – eh – kompromitterende stilling nede i arkivet. Ifølge vakten, sa Gammel-Erik.
– Han sier at dere hadde sex, sa Hjalmar Johansen.
