Det er Proxima Centauri som er brukt som eksempel – den hører til stjernebildet Kentauren og er den stjernen som ligger nærmest solen, 4.2 lysår unna. Skulle vi reist dit med dagens teknologi ville det tatt 50.000 år én vei.
– Dette arbeidet har brakt problemet med å reise raskere enn lyset et skritt bort fra teoretisk forskning innen grunnleggende fysikk og nærmere teknologi, sier dr. Erik Lentz i et intervju publisert på nettsidene til Universität Göttingen.
Dr. Erik Lentz har brukt tid på å studere forskningen som er gjort på dette feltet – ikke bare science fiction-forfattere, men også forskere har brukt mye tid på hvordan vi kan reise raskere enn lyset. Han fant flere hull i forskningen, og mener nå han har tettet et av de viktigste.
Solitoner vant over Einstein
Selv dagens forskere har i stor grad basert seg på Einsteins generelle relativitetsteori i sine arbeider.
Den forutsetter store mengder hypotetiske partikler og materialegenskaper og fenomenet negativ energitetthet. Slike materialer er i dag enten ikke mulig å finne, eller de finnes i så små mengder at de i praksis ikke er brukbare.
Ny klasse hyperraske solitoner
Erik Lentz valgte en annen vei, fra kilder med utelukkende positiv energi konstruerte han en ny klasse hyperraske solitoner. Disse kan gjøre det mulig å reise med nærmest en hvilken som helst hastighet.
Et soliton er, ifølge Store norske leksikon, en isolert bølge som beveger seg uten at energien i bølgen sprer seg over et større område. To solitoner kan passere gjennom hverandre uten at de endres. Innen kvantefeltteorier har man vurdert om solitonløsninger beskriver elementærpartikler.
Lentz brukte Einsteins ligninger og fant at det er mulig å endre rom-/tid-forholdet på en måte som også fungerer med tradisjonelle energikilder.
Energisluk av gigantiske dimensjoner
Klarer man å skaffe tilstrekkelig energi, skal denne teknologien gjøre det mulig å reise tur/retur til Proxima Centauri på få år. Men energibehovet er enormt.
– Et romskip med radius på 100 meter ville trenge en energimengde som ligger i området 100 ganger massen til planeten Jupiter, sier Lentz.
Han presiserer at det kan sammenlignes med at kapasiteten til dagens fisjonsbaserte kjernekraftreaktorer må økes med en faktor på 1030, som mer enn antyder at det fortsatt er et stykke igjen før vi kan reise til andre solsystemer.
Tvillingparadokset
Selv om også løsningen til dr. Erik Lentz inkluderer et element av å reise i tid, vil hans måte å gjøre det på løse det såkalte tvillingparadokset beskrevet av Einstein.
Det går ut på at om en astronaut reiser til Alfa Centauri nær lysets hastighet, vil det gå 10 år til hun er tilbake på jorden. Men for hennes eneggete tvilling, som ble igjen på jorden, har det gått 40 år fra søsterens avreise til hennes hjemkomst. Ingen av dem har gått glipp av noen år, men tiden er ikke absolutt og den går raskere på jorden enn for astronauten.
Metoden til Lents fører til at tidsforløpet i solitonen tilsvarer det utenfor solitonen, og de to tvillingene vil fortsatt ha levd like lenge.
