I 2017 overtok Kina stillingen fra USA som verdens ledende importør av olje. Kina bruker omstruktureringen av internasjonal oljehandel til å sikre sine videre interesser, som å gi yuan en større internasjonal betydning.
I mars 2018 åpnet Kinas oljebørs i Shanghai. Høsten 2019 representerte omsetningen minst 15 prosent av internasjonal oljehandel, mer enn oljebørsen i London. Kina sto i 2019 for kanskje 20 prosent av verdensmarkedets import av olje.
Forskjellen er at oljebørsen i Shanghai opererer i kinesisk valta, yuan, ikke i dollar. Yuan er ikke fritt konvertibel, men utenlandske selgere av olje i Shanghai har anledning til å veksle yuan om til gull, som kan tas ut av landet. Russlands sentralbank har for dette formål opprettet et særskilt kontor i Beijing. Angola selger olje til Kina i yuan.
Russland vil handle i euro
Etter hvert blir en økende andel av internasjonal oljehandel avregnet i andre valutaer enn amerikanske dollar. USAs sanksjoner fører Iran til å selge olje i euro, mens Venezuela selger i yuan.
Russland ønsker nå å avregne oljehandelen med Europa i euro, av frykt for nye sanksjoner fra USAs side. Europa vil kanskje kunne gå med på det russiske forslaget. I 2017 sto Russland for en tredjedel av Europas import av råolje, og for halvparten av importen av raffinerte produkter. Til sammen var trettiseks prosent av Europas oljeforbruk basert på russisk eksport. Det utgjorde åtte prosent av internasjonal oljehandel.
Under president Trump bruker USA dollaren som et politisk våpen. Dette undergraver dollarens stilling, ikke bare i oljehandelen, men i internasjonal økonomi. Fordi nesten all internasjonal oljehandel har vært foretatt i dollar, har etterspørselen etter olje innebåret en etterspørsel etter dollar. Dette har styrket dollarens stilling i internasjonal økonomi.
USA svekker selv dollaren
Det er påfallende at det er USA selv som aktivt svekker dollarens særstilling. Samtidig som USA gir insentiver til ikke å bruke dollar, fører landet en økonomisk politikk med uvanlig store underskudd, som også er egnet til å svekke tilliten. USA sikter kanskje mot en svakere dollar av hensyn til handelsbalansen.
Kinas interne gjeldsproblem tilsier valutakontroll for å hindre kapitalflukt. Yuan vil kunne få en større internasjonal betydning, ikke minst i Øst-Asia, men fraværet av full konvertibilitet er et hinder for at yuan kan bli en ledende verdensvaluta for oppgjør og plassering av formue.
På denne bakgrunnen kan det være duket for ustabilitet i både oljemarkedet og valutamarkedet, altså en forsterket prisrisiko. Utfallet vil kunne bli et system med flere parallelle viktige valutaer, i tråd med Kinas visjon for en verden med flere ledende makter.
Dollarkursen representerer også en risiko. President Trump ønsker en svakere dollar av hensyn til industriens konkurranseevne. EU er fanget i et dilemma. Industrien, særlig i Tyskland, ønsker en fortsatt sterk dollar og støtter ikke tiltak for å svekke dollarens betydning som verdensvaluta, til tross for politiske utsagn i motsatt retning som en reaksjon på USAs tiltakende bruk av dollaren som et utenrikspolitisk virkemiddel.
«Avdollarisering»
EU har i sin energiplan et mål om å kjøpe energi i euro, men lite gjøres for å følge opp i praksis. Nesten all import av energi til EU betales i dollar (unntaket er norsk gass som faktureres og betales i euro). Paradoksalt må EU anskaffe dollar for å kjøpe olje og gass fra tredjeland, også fra leverandører som er i politisk strid med USA, som Russland.
Ordningen er av stor betydning for dollarens stilling som verdensvaluta, USAs mulighet til å kjøre vedvarende underskudd på statsbudsjettet og for USAs politiske makt i verden. Anslagsvis tilsvarte EUs dollarkjøp av energi i 2017 halvparten av USAs betalingsunderskudd.
Trusselen om å betale energiimporten i euro fremfor dollar gir EU et potensielt maktmiddel overfor USA, som det nøler med å bruke. Nå kommer imidlertid Russland EU i forkjøpet. Rosneft har erklært at alle salgskontrakter for råolje og raffinerte produkter vil bruke euro, ikke lenger dollar. Tiltaket er et ledd i en russisk plan for avdollarisering. Landet har allerede kvittet seg meg amerikanske statsobligasjoner. En foranledning er at Rosneft er oppført på en amerikansk liste over potensielle sanksjoner, som straff for at selskapet bidrar til avsetning av olje fra Venezuela.
Grepet har betydning. I 2018 sto Russland for en tredjedel av Europas import av råolje og for halvparten av importen av raffinerte produkter. I den utstrekning europeiske kjøpere må betale i euro for russisk olje og gass, kan virkningen i valutamarkedet bli en økning i etterspørselen etter euro og en tilsvarende nedgang for dollaren, med virkning for kursen.
Nytt gassfunn i Norskehavet – det største hittil i år
.png){kind=logo}
– Neppe gunstig for EU
Et kursfall på dollar i forhold til euro vil i dagens situasjon kunne være i USAs interesse, men neppe gunstig for EU. I praksis innfører Russland en oljebørs i euro, siden eksportkontraktene for olje og raffinerte produkter tildeles etter anbud. Dette vil, i tillegg til oljebørsen i Shanghai, kunne svekke dollarens hegemoni i internasjonal oljehandel.
Et kursfall på dollar i forhold til euro vil i dagens situasjon kunne være i USAs interesse, men neppe gunstig for EU
I inneværende årtusen har oljeprisen vært høyere og mer ustabil enn tidligere. I 1990-årene hadde prisen på Brent-olje knapt vært over 20 dollar/fat, men gjennomsnittet for 2000 var 28,42 dollar etter at OPEC begrenset tilbudet av olje i markedet; en avtale der også Norge deltok. Etter angrepet på New York den 9. september 2011 sank oljeprisen til under 20 dollar/fat. En ny avtale i OPEC, også med norsk deltakelse, stabiliserte oljeprisen på 25–30 dollar/fat.
Irak-krigen i 2003 brakte et gjennombrudd. Umiddelbart etter at president George W. Bush hadde erklært oppdraget fullført, sank oljeprisen; markedet forventet at Irak under amerikansk kontroll ville selge store volum. Det motsatte skjedde; Iraks oljeutvinning avtok betydelig på grunn av kaos i landet. Samtidig økte oljeforbruket, først i USA drevet av pengebruken på krigen, dernest i Kina drevet av vareeksporten til USA. Fra 2004 steg oljeprisen til nye og uante høyder, inntil den kulminerte på 144 dollat/fat sommeren 2008. Deretter sank oljeprisen til en bunn på $34/fat ved juletider 2008. En ny opptur brakte oljeprisen til $100–120/fat fra nyåret 2011.
Prisfall til våren?
Nedturen kom brutalt sensommeren 2014 og endte opp med 32 dollar/fat sommeren 2016. Siden den tid har oljeprisen vært lunefull. I desember 2019 var prisen på Brent-olje omtrent 65 dollar/fat. Målt i faste priser er dette nært gjennomsnittlig pris siden 1974. Det er ingen garanti for stabilitet. Historisk eksepsjonelt høye oljepriser gjennom et tiår har stimulert effektivitet hos brukerne av olje og investeringer i både olje og andre energikilder, ikke minst skiferolje og skifergass i USA.
Med mindre omfattende krigshandlinger skulle bryte ut i Midtøsten, er utsiktene et overskudd i oljemarkedet og et prisfall på olje senest våren 2020. I forkant av valget ønsker president Trump billigere bensin, Kina ønsker lavere oljepriser og Russland ønsker å ta andeler i oljemarkedet.
For verdensøkonomien ville virkningen trolig være gunstig, for klimasaken: neppe
Ledig kapasitet i Irak, Iran, Libya, Russland, Saudi-Arabia og Venezuela antyder ingen knapphet. Politiske hindringer, som for Iran og Venezuela, kan delvis overkommes. Forventninger om overskudd på tilbudssiden og svekket etterspørsel, på grunn av nedsatt økonomisk vekst, vil kunne utløse lagernedbygging og prisfall, kanskje som i 2014.
Et eventuelt prisfall på olje vil være skadelig for produsentene, men mange, blant andre Norge, Russland og Saudi-Arabia har gjennom mange år lagt seg opp store formuer. For forbrukerne av olje ville eventuelt lavere priser være gunstige og stimulere etterspørselen. For investorer i alternative energikilder ville en eventuelt prisnedgang på olje være uheldig, særlig hvis den også ville påvirke prisene på naturgass. For verdensøkonomien ville virkningen trolig være gunstig, for klimasaken: neppe.
– Trist dag for klima og miljø
