Det nærmer seg 400 år siden handelsskipet «Mayflower» fraktet pilgrimmer fra England til det som senere skulle bli USA. Det skal markeres på spektakulært vis.
September 2020 skal en ny versjon av «Mayflower» foreta en nær identisk seilas som i 1620, fra Plymouth i England til Plymouth i Massachusets, USA. Men denne gangen uten mannskap.
Fredrik Søreide som til daglig jobber ved NTNU har vært involvert i prosjektet fra starten av gjennom den ideelle forskningsorganisasjonen ProMare.
– Ideen kom opp om å bygge en replika av handelsskipet Mayflower til 400 årsjubileet, men vi falt ned på at det var en dårlig idé. Vi ville se til fremtiden, og bygge noe som, litt voldsomt sagt, kan bane vei for de neste 400 årene, sier Søreide til TU.
I fire og et halvt år har skipet eksistert på tegnebrettet i flere varianter. Nå har byggingen startet ved verftet i Gdansk og neste år skal altså dette romskipliknende fartøyet på vannet.
Målet er å krysse Atlanterhavet på 12 dager, med start fra Plymouth i England 6. september. Før det skal skipet testkjøres i seks måneder.
Fra Mayflower til Yara Birkeland
Da Søreide ble involvert i prosjektet i 2015 gikk han rett til Kongsberg Maritime. De utviklet prosjektet noe, men gikk etter hvert videre til andre ting.
– Yara Birkeland kan sees på som en videreføring av arbeidet de gjorde på «Mayflower»-prosjektet, sier Søreide.
Designet er det i hovedsak engelske MSubs som står for. De har lengre erfaring med å bygge ubemannede undervannsfarkoster. «Mayflower» blir en trimaran, bygget i aluminium og kompositt.
Det autonome systemet er det IBM som leverer. Teknologisjef Andy Stanford-Clark sier de med dette prosjektet utvider grensene for autonom teknologi.
Sjøkart og «edge-noder»
Selskapet tar i bruk samme teknologi som brukes i de mest avanserte supercomputere. Ved å bruke dyplæringsmodeller skal AI-systemet gjenkjenne navigasjonsfarer som fanges opp av flere installerte kameraer på skipet. I tillegg til radar og AIS bruker skipet LIDAR-teknologi, den samme som i autonome biler.
Når en fare oppdages tar IBM sitt styringssystem over og kan bestemme hvorvidt skipet skal endre kurs eller bruke dieselgeneratorene til å øke farten i en periode. Systemet baserer seg både på data fra sjøkart, sensorer og værmeldinger for å plotte en optimal kurs og beregne fart over Atlanteren.
I løpet av ferden samles og analyseres skipsdata lokalt, men når den har mulighet kobler den seg på såkalte «edge-noder» i land og lagrer dataene i en sky. Eksperter fra ProMare og IBM kan da oppdatere dyplæringsmodellene og sende dem ut til skipet.
– Ikke verft i Norge som kan bygge dette skipet
Forsikring: Et stort problem for autonome skip
Forsikringsselskapet Gard er med å støtte prosjektet. De så dette som en god anledning til å teste ut ulike forsikringsmodeller, ifølge Søreide, og kanskje komme nærmere en løsning på et av de store problemene med inntoget av autonome skip: Hvem er ansvarlig ved ulykker.
På turen over Atlanteren skal skipet også kartlegge sjødata, som blant annet forekomster av mikroplast.
– Vi har konstruert skipet slik at du kan installere ulike forsknings-«poder» med de sensorene og instrumentene du måtte ønske. Det er klart at et ubemannet skip gir begrensninger på hva en kan forske på, men mulighetene for datainnsamling er nærmest ubegrensede. Dette vil endre helt hva som er mulig å få til med et forskningsskip, sier Søreide.
– Bare fantasien setter grenser
I førte omgang er det forskere fra University of Plymouth som skal bruke «Mayflower», men Søreide håper at også NTNU kaster seg på i fremtiden.
– Noe av poenget med et slikt forskningsskip er kostnaden. Du kan bygge ganske mange slike autonome skip til prisen av en «Kronprins Haakon» (Norges mest avanserte forskningsskip, journ. anm.). Vi bruker om lag 1 million pund på «Mayflower», sier Søreide.
«Kronprins Haakon» kostet rundt 1,4 milliarder norske kroner.
– Det som er aller mest spennende med prosjektet er å oppdage alle mulighetene et slikt skip gir. Det er bare fantasien som setter grenser.
Første nybyggkontrakt på åtte år
