Miljøvennlig og sikker deponering av farlig avfall i berghaller må baseres på praktiske kunnskaper om hvordan et prosjekt kan påvirke opptredende grunnvann, og om tetteteknikker av berg.
Utvikling av prosjektrelatert grunnvannsteknikk og tetteteknikker av bergmasse har stort sett skjedd ute på anleggene, og det er der kunnskapen i hovedsak sitter.
Slik kompetanse forventes ikke i hverken direktorat, departement eller NOAH, men er tydeligvis heller ikke tilstede i særlig grad hos innleide konsulenter. Dette kan få alvorlig innvirkning på miljø og sikkerhet og kommer forhåpentlig tydelig til uttrykk i nedenfor.
- Farlig avfall i Dalen gruver: – Vil komme i direkte kontakt med grunnvann og sjø
Har vist at det er mulig å tette
Siden midten av 1970-tallet har vi i norsk oljeindustri drevet ut et stort antall bergrom for lagring av enorme volumer olje og gass på ilandføringsterminalene. Vi har lykkes med å drive ut olje-og gasstette lagringshaller ved å opprettholde opprinnelig grunnvannstand og grunnvannstrykk.
Under driving av Hagantunnelen (1999-1902) viste vi at det var mulig å tette-injisere berg, helt tett om ønskelig, selv om forholdene var meget vanskelige, og bergoverdekningen bare var 8-12 meter over store deler av tunneltraseen. Injisering ble utført i borehuller foran tunnelstuffen under meget høyt trykk med sementbasert masse og mikrosilika før sprengning. Dette ga meget tett berg.
Suksess har vist seg å være avhengig av tilstedeværelse av mannskap med lang erfaring både hos entreprenør og byggherre. Resultatene fra Hagantunnelen ble ansett som et gjennombrudd for spesielt krevende berginjeksjon, og ble publisert nasjonalt på fjellsprengningskonferansen (2002) og internasjonalt på konferansen «Construction» i London (2003). I påfølgende tekniske rapport er det understreket at suksessen skyldtes at det deltok personell med lang erfaring innen faget berginjeksjon, og det ble påpekt at den som leder injeksjonsarbeider på byggherresiden bør ha minst 10-15 års relevant erfaring.
- Miljødirektoratet har vurdert alternativene for lagring av farlig avfall: Bare Brevik får grønt lys
Gass- og grunnvannsproblemer
Det har gått meget galt med flere underjordiske fjellanlegg i både inn og utland, og det har ofte vist seg at dette skyldes problemer med gass i bergrommene (for eksempel eksplosjonen i Kings Bay, og en berghall i Norrköping, Sverige), eller grunnvannsdrenering (blant annet setnings- og miljøproblemer ved første tunnelbane i Oslo og ved Romeriksporten).
Miljødirektoratet har nettopp (17. oktober) nok en gang, slett grunngitt, anbefalt Dalen gruver som deponi for 25 millioner tonn farlig uorganisk avfall under bena på folk i Brevik og Heistad. Dette til tross for massiv motstand blant innbyggerne i Grenland. Staten, ved Miljødepartementet, har til og med gått til det foreløpige skritt å sette til side et vedtak i Porsgrunn bystyre som avviser deponering i gruvene. Det er et vedtak vi mener har god dekning i både planlov og avfallsdirektiv (artikkel 13 og 28-31).
Kort sagt, det er i realiteten manglende kompetanse om underjords anlegg det dreier seg om for både NOAH og Miljødirektoratet.
Kort sagt, det er i realiteten manglende kompetanse om underjords anlegg det dreier seg om for både NOAH og Miljødirektoratet. Og det har igjen vist seg at det er meget vanskelig å delegere til andre i mangel av egen kompetanse. Dette har gitt seg utslag i at konsulenter på avgjørende felter innen geologi, hydrogeologi, miljø og avstandskriterier m.v. har produsert meget dårlig arbeid. Eksempel på dette er at ingeniørgeologisk konsulent ikke har beskrevet at grunnvannet over Dalen gruver i store trekk er drenert bort etter flere tiårs gruvedrift. Dvs. at gass som ev. utvikles i gruvene vil kunne strømme opp i dagen gjennom tørrlagte slepper/sprekker og andre permeable soner og åpninger mot dagen. At samme konsulent «glemte» å utrede grunnvannet som tetningsmedium for propanlageret på Rafnes i 1974-1978 kan kanskje forsvares, da det var et pilotprosjekt mht. å tette berg mot gasslekkasjer. Men i dag, med den utvikling vi har hatt innen tunnelteknologi og tetteinjisering, er en slik «forglemmelse» ikke tilgivelig, særlig ikke når det kan ha avgjørende betydning for fremtidig miljø og sikkerhet i tett befolket, urbant område. Det sammen gjelder 3D-simuleringen av vannstrøm med forurenset gruvevann ut i Eidangerfjorden på 1 m3/d. Simuleringen er bygget på en urealistisk grunnvannsituasjon og gir en alt for lav verdi.
Og hvordan kan en forsvare arbeidsmiljø og sikkerhet i driftsperioden i en 250 km lang gruvelabyrint med mulig eksplosiv gassutvikling i avfallet? Nevnes bør også påstanden om stabilisert avfall som lett avkreftes ved å slå opp i kjemisk oppslagsverk. Og så til den generelle påstanden om selvtettende sprekker: Den er ikke dokumentert og er selvfølgelig avhengig av surhet på nedbør og en rekke andre variable. Kfr. også regiongeologens kritikk av bl.a. denne påstanden.
- Avfallsdeponi i Brevik: Miljødirektoratet trosser advarslene fra lokalbefolkningen
Utvikling mot mindre avfall
Vi har advart en rekke ganger skriftlig om alle disse forhold og en rekke andre punkter som vil ha stor miljø-og sikkerhetsmessig betydning. Men vi har stort sett blitt møtt med ignoranse, samtidig som feilaktige data og utredninger fra NOAH hevdes gjentatte ganger i massemedia og andre kanaler. Flere, antakelig viktige møter som burde ha vært referert ut fra offentlige hensyn i en stor sak om farlig avfall, har funnet sted mellom NOAH og Miljødepartementet.
Vi har stort sett blitt møtt med ignoranse, samtidig som feilaktige data og utredninger fra NOAH hevdes gjentatte ganger i massemedia og andre kanaler.
Utfasing, gjenvinning og resirkulering er nå under full utvikling i både Norge og utlandet. Dvs. at det kun blir nødvendig å deponere mindre mengder farlig avfall i fremtiden, anslagsvis 3-5 prosent av flyveasken som ikke lar seg resirkulere. På denne bakgrunn har vi foreslått alternative måter for deponering. Dette på bakgrunn av den kompetanse vi har på underjords berghaller og avfall i Norge. Dette vil si å finne ubrukt berg og designe for deponering i mindre deponier utenfor urbane områder. Videre tette berget gjennom moderne høytrykks forinjisering før sprengning. Slik kan prosjektene utvikles betryggende miljømessig og økonomisk og innen gitte tidsrammer. Det er ikke riktig at vi er i tidsnød fordi Langøya snart er full. Vi har tid nok til å utvikle nye lokaliteter hvilket vi gjentatte ganger har vist i oljeindustrien, der det ikke har vært vanskelig å finne gode forhold for berghaller. Det er ikke grunn til å forvente annet for avfallsprosjekter.
Overnevnte gjelder for deponering under grunnvannsnivå der avfallet vil komme i kontakt med grunnvannet. Det kan også bli aktuelt med tørr deponering, dvs. der et hovedkrav blir at avfallet (eventuelt mulig radiaktivt avfall) ikke skal komme i kontakt med grunnvann. Dette lar seg også designe og gjennomføre, men vil kreve bratt topografi som blant annet gjør det mulig å etablere selvfall for rent, omledet lekkasjevann fra bergvolumer og ut i dagen til lavereliggende nivåer i terrenget eller sjøen.
Det er inderlig å håpe at Miljødepartementet forstår miljørisikoen ved å ta i bruk gamle Dalen gruver, som er et kalksteinsuttak, og ikke designet som deponi for farlig avfall. Gruvene er så absolutt ikke egnet for formålet.
Begrepet egnethet omfatter også beliggenhet i urbant område og ved en terskelfjord, samt opptreden av flere forkastninger som gjennomsetter berggrunnen.
- Opprinnelig var det 12 alternativer: Disse stedene kan få deponi for farlig avfall
