Den viser med all tydelighet at ressurssbruken for å bygge og drive slike anlegg bidrar til at verdiskapningen er langt lavere enn i anlegg bygget med etablert teknologi ("Best tilgjengelig teknologi"). Større gassmengder er nødvendig for å produsere en gitt mengde elkraft.
Artikkelen beskriver i hovedsak prosessen for "CO 2-frie verk" men vi vet alle at CO 2 ikke forsvinner, den transporteres til lagring på annet sted. I noen tilfelle kan CO 2-gassen brukes for trykkstøtte i oljereservoarer der hvor slikt behov finnes i nærheten. Det må i tilfelle være tilfredsstillende samsvar mellom tilførselen og behovet for CO 2 med hensyn til volum og tidsplan for prosjektene. Det er ikke alltid tilfelle.
Andre forslag med å binde den utskilte CO 2 kjemisk, f.eks til kalk, virker ikke særlig aktuelt når man tenker på de store mengder med avfallsstoffer som produseres og som må deponeres. Selv om man kan redusere de prosesstekniske kostnadene ved CO 2-rensingen, vil disponeringen av CO 2-gassen og derivatene fremdeles representere et betydelig kostnads-og miljøproblem.
Virkningsgraden for dagens teknologi er i TUs artikkel oppgitt til 58-60 %. Dersom spillvarmen i form av lavtrykksdamp og varmt vann kan utnyttes i nærliggende industri- og befolkningssentra, kan virkningsgraden for et slikt energiverk heves betydelig. Det må være riktig å føre gassen fram til større brukersentra og levere elkraft, damp, vannbåren varme og gass fra et sentralt anlegg hvor utbyttet fra gassens energiinnhold kan optimaliseres. Dette kan naturlig suppleres og utvides med varmepumper, forbrenning av avfall og andre former for energiproduksjon.
Det er manges erfaring at utvikling av nye prosesstekniske løsninger krever langt mer tid og penger enn planlagt og forventet. I forhold til andre industriland har vi heller ikke mye erfaring med bygging og drift av gasskraftverk i vårt land, vi må starte arbeidet på grunnplanet. Kanskje er det en bedre bruk av samfunnets resursser å bygge opp produksjon og infrastruktur for flere typer energibærere i sentrale områder av landet, som Oslofjordområdet og Grenland. Terskelen for å komme igang er så høy at sentrale myndigheter må ta tak som pådriver og som tilrettelegger av rasjonelle rammebetingelser.
Så får man også regne ut hvor mye CO 2-utslipp det blir til atmosfæren - og andre utslipp- pr. enhet netto energi som kan leveres til forbruker fra et sentralt plassert integrert energiverk i forhold til et såkalt CO 2-fritt kraftverk som kanskje kan bygges i en fjern framtid i nærheten av kontinentalsokkelen. Hvis man tar med utslippene fra de russiske kraftverkene som i dag leverer elkraft til landet vårt, kan regnestykket bli enda mer interessant.
Første fase i gjennomføringen må bli en gassrørledning fra Nordsjøen til Østlandet. Den vil være grunnstammen i prosjektet.
Helge Skinnemo
