Oljeprisene stiger, uten foreløpig å gi økning i de norske oljeselskapenes leteaktiviteter. Selskapene begrunner manglende aktivitet i usikkerhet om fremtidens oljepriser. Kritiske røster mener eiernes krav til kortsiktig gevinst og høye kapitalavkastning er hovedgrunnen.
Det er stor enighet om behovet for økt utvikling og innovasjon i Norge, både offshore og i fastlands-Norge. Dette ser likevel ikke ut til å medføre økt satsing, verken i regi av næringslivet eller det offentlige. Årsaken kan være bedriftenes kortsiktige tenkning, men også at mange norske bedrifter er i lite F&U-intensive bransjer. Det offentliges manglende satsing kan være at budsjettene går til økte helse- og trygdeutgifter.
Hva er så likheten og forskjellen på investeringene offshore og forskning, utvikling og innovasjon generelt?
Likheten ligger i investeringenes karakter. For det første er investeringene oftest ugjenkallelige. For det andre vil kun noen av prosjektene lykkes. For det tredje må prosjektene som lykkes gjerne kapitaliseres i internasjonale og/eller konkurranseutsatte markeder. For det gjerde kan det ta lang tid fra investeringene tas til kapitalisering kan skje. Alle disse forholdene skaper risiko.
Med aktivitetskravene stilt i den 18. runden og en høyere oljepris over tid, vil ny leteaktivitet komme. Oljeselskapenes økonomiske ryggrad vil sikre at dette skjer.
Bekymringen burde være større mht. F&U generelt. Banebrytende F&U og innovasjonsprosjekter er gjerne for risikable og tunge til å løftes av en norsk gjennomsnittsbedrift alene. På makronivå er situasjonen annerledes. Putter vi "tilstrekkelig egg i kurven" vil noen suksesser kompensere for de som mislykkes. I tillegg kan koordinering av aktivitetene øke sannsynligheten for suksess.
Økt satsing på utvikling og innovasjon, med hovedmål å øke vår internasjonale konkurranseevne, kan ikke forventes å drives frem av bedriftene alene. Resultatet blir lavere aktivitet, gjerne med fokuset rettet mot mindre produkttilpasninger for innenlands marked. Dersom bedriften ikke allerede har en internasjonalt krevende kunde, vil aktiviteten i liten grad øke internasjonal konkurranseevne. Selv de mest markedsliberale land i verden, som USA, har skjønt denne problemstillingen og gjennomført målrettede og tunge satsinger på regionalt (statlig) eller nasjonalt nivå.
Norges satsing på næringsnøytrale og markedsstyrte virkemidler må derfor suppleres med målrettede og tunge satsinger, dersom målet er å være internasjonalt konkurransedyktig også på andre områder enn olje- og gassektoren.
Tommy Rudihagen
Ansvarlig redaktør
