MANGE VANNVERK TILFREDSSTILLER fortsatt ikke elementære sider av drikkevannsforskriften. Noe skyldes forvaltningsmodellen som er valgt. Et enklere Norge – og bedre drikkevann – kan oppnås ved å effektivisere drikkevannsforvaltningen, hvor ett direktorat samordner drikkevannsaktørene. Forvaltningen av drikkevannet bør dessuten følge de samme forvaltningslinjer som øvrige næringsmidler. Det bør bare være én tilsynsmyndighet etter drikkevannsforskriften.
Godkjenning og tilsyn med drikkevannet bør ikke legges til organer som underlegges lokalpolitisk styring. Vannforsyning til lands og til vanns bør reguleres gjennom felles forskrift. Bedre samordning og utnyttelse av ressursene sentralt bør dessuten være et viktig mål for år 2001.
Samordning
I dag er det vanskelig for både vannverkeiere, tilsynsmyndigheter og direktorater å vite hvem de skal forholde seg til. Spesielt viktig er det å avklare rollene til Sosial- og helsedepartementet versus deres næringsmiddeldirektorat (SNT) og det rådgivende instituttet Folkehelsa.
Tilfredsstiller ikke vannverket de krav som er satt i forskrift av 1.1.1995 om vannforsyning og drikkevann m m (drikkevannsforskriften), kan tilsynsmyndigheten gi vannverket pålegg om utbedringer. Ny drikkevannsforskrift basert på EU-direktiv 98/83/EC vil tre i kraft i løpet av år 2001.
Som næringsmiddel
Et vannverk er ikke bare en leverandør av vann til et mindre lokalsamfunn eller en by. Private uttak av drikkevann til enkelthus, hoteller, campingplasser, næringsmiddelindustri, skoler og sykehjem blir også regulert av drikkevannsforskriften. Ifølge næringsmiddelregelverket er et vannverk en næringsmiddelvirksomhet – noe som er naturlig siden vann oppfattes å være vårt viktigste næringsmiddel.
Dagens drikkevannsforskrift er derfor hjemlet i næringsmiddelloven, samt i kommunehelsetjenesteloven og i lov om helsemessig beredskap. Disse tre lovene er tillagt Sosial- og helsedepartementet. Sammen skal lovene sørge for at drikkevannet forvaltes hensiktsmessig, fra sin naturlige tilstand i nedbørfeltet (kommunehelsetjenesteloven) til et ferdig produkt i springen (næringsmiddelloven).
Ansvar og myndighet
Om lag 20 offentlige instanser er på forskjellig måte aktører i vannforsyningssektoren. Vannverkseier har ansvar for at drikkevannsforskriften følges. Kommunen, gjennom plan- og bygningsloven, skal sørge for at alle boliger, næringsbygg, bedrifter og institusjoner har tilfredsstillende vann og avløpsforhold før byggetillatelse gis. Kommunen skal gjennom kommuneplan og sektorplaner sørge for en forsvarlig arealforvaltning av nedbørfelt til drikkevannskilder og for selve vannkilden. Det er også kommunen som godkjenner de enkelte vannverk. Lokalt næringsmiddeltilsyn (KNT) og kommunelege/medisinsk faglig rådgiver skal, med unntak av offshore og skip, føre tilsyn med at vannverkene følger godkjenning og drikkevannsforskrift.
For interkommunale vannverk eller vannverk som krysser fylkesgrenser, er det fylkesmann eller Sosial- og helsedepartement som gir godkjenning. Ikke noe direktorat er tillagt godkjenningsmyndighet. Det er uvanlig i norsk forvaltning.
Vannressursloven, som trådte i kraft 1.1.2001, stiller krav om konsesjon og meldeplikt.
Paradoks
Underlig nok synes det fortsatt å råde uklarhet om håndteringen av mat og drikke på skip, ferger og offshore omfattes av næringsmiddelloven, og dermed er underlagt næringsmiddeltilsynets kontrollapparat. Ny drikkevannsforskrift bør omfatte all drikkevannforsyning – både til lands og til vanns – være underlagt Sosial- og helsedepartementet (SHD) og ha SNT som sentralt direktorat.
Den offentlige utredningen NOU 2000:22, Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune, påpeker at det er prinsipielt uheldig at kommunene både er leverandør av og ansvarlig tilsynsmyndighet for drikkevann. Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) er enig i denne konklusjonen, men i tillegg kan det reises spørsmål ved om det er uheldig at kommunene også er godkjenningsmyndighet. Dette kan føre til at det gis godkjenning på sviktende eller politisk grunnlag, som igjen kan føre til at tilsynsmyndigheten får problemer med å fastsette avvik.
SNT mener det vil være naturlig at forvaltningen av drikkevann følger den øvrige næringsmiddelforvaltningen. Videre er det SNTs oppfatning at hjemling av godkjenning, tilsyn og krav til drikkevannskvalitet skje gjennom én lov.
Ansvar for planlegging og drift av et drikkevannsanlegg må selvfølgelig fortsatt ligge på det kommunale nivået eller på et regionalt nivå, slik det er diskutert i NOU 2000:22. En betydelig større grad av interkommunalt samarbeid, både når det gjelder planlegging og drift av vannforsyningssystemer, vil imidlertid være gunstig mange steder.
