Henry Molaison, bedre kjent som H.M., var mannen som fikk hukommelsen skåret ut av hjernen.
Epilepsi
Da han var ung, var han sterkt plaget av epilepsianfall. Man antok at dette skyldtes at han ble påkjørt mens han syklet da han var ni år, men ingen klarte å bevise denne sammenhengen.
I 18 år fikk han stadig sterkere anfall, og etter hvert var han så plaget at han skadet seg hver gang han fikk anfall.
I 1953 opererte doktor William Scoville ut den delen av hjernen som kalles hippocampus.
Det fjernet anfallene, men ødela også hukommelsen til Molaison.
Etter det var han ikke lenger i stand til å huske noe særlig av hendelser, steder og navn, mens han fortsatt kunne tilegne seg ferdigheter som krever lang tids trening, for eksempel sykling.
– På den tiden ante man ikke at hippocampus var så viktig for hukommelsen. Kirurgen visste rett og slett ikke bedre da han skar den ut, sier professor og nestleder May-Britt Moser ved NTNUs Kavli Institute for Systems Neuroscience til Teknisk Ukeblad.
Fra klokken 17 (onsdag) kan du følge dissekeringen live her.
Galt
Da H.M. våknet, var han veldig mye bedre, og både sosial og hyggelig. Man målte intelligensen hans, og den var faktisk bedre enn før fordi han endelig klarte å konsentrere seg.
– Da legen og psykolgen kom tilbake etter en stund, kjente ikke H.M. dem igjen , noe som skjedde dag etter dag. Etter hvert begynte det å gå opp for legene at noe var ordentlig galt, sier Moser.
Molaison var i stand til å ha tanker i hukommelsen i rundt 20 sekunder om han ikke ble forstyrret, og studiene av ham har dannet grunnlaget for videre studier av hukommelse.
Blant annet sjokkerte han forskerne flere ganger, en gang fordi han helt korrekt kunne tegne ned romløsningen til huset han bodde i, selv om han ikke kunne veien til toalettet og ikke husket om han hadde spist frokost.
Han sjokkerte også seg selv siden han ble flinkere og flinkere for hver dag han trente på å løse kompliserte pusleoppgaver, men han kunne ikke huske at hadde han noen gang hadde trent på oppgavene. Hver dag opplevdes om å våkne av en drøm der man ikke kunne huske innholdet.
– Problemet var at hjerneområdene som ble ødelagte, spesielt hippocampus, er essensielle for å lære nye ting som du kan fortelle til andre – fakta, hendelser, fantasi. Uten hippocampus kan man for eksempel ikke fantasere om fremtiden, forklarer Moser.
Sendes direkte
Molaison døde i desember i fjor, og hjernen hans ble da frosset ned til minus 40 grader.
Nå er den havnet hos The Brain Observatory ved University of California i San Diego, hvor forskere arbeider med å kutte hjernen i rundt 2.500 deler og lage en digital utgave, litt på samme måte som Google gjorde med Google Earth.
Det gjøres i tillegg på en live webcast, slik at alle kan følge med på dissekeringen.
Forskerne har hatt pause, men vil gjenoppta arbeidet med hjernen klokken 08 lokal tid (17 norsk tid).
– Det er ikke så vanlig at man har så spesifikke skader og så godt kartlagte kognitive funksjonsutfall, og derfor er H.M. veldig spesiell. Ved å snitte hjernen kan man finne ut om hjernecellene var døde i det gjenværende hjernevevet. Dette kan man ikke se med samme detalj med avanserte hjerneavbildningsteknikker. Derfor er det viktig å få snittet opp hjernen for å se hvordan disse cellene ser ut - om de er runde og fine, og om man kan se cellekjernene, sier Moser.
Hjernen spesiell
Moser understreker at tilfellet H.M. er så spennende fordi det utløste så mye annen forskning der man kunne fokusere på hippocampus som viktig for hukommelsen.
– Hvor langt er man kommet med hjerneforskningen?
– Det gjenstår utrolig mye. Det som er veldig spennende, er at man begynner å forstå kognitive funksjoner som hukommelse, som er veldig komplisert. En ting er å forstå hvordan man ser og hører, noe annet er hukommelse, som er noe som ”regnes ut” i hjernen. Bevissthet er også fryktelig vanskelig å forstå: Hvordan bidrar enkelte celler og prosesser i disse til det store nettverket av celler som lager hukommelse og bevissthet?
– Hva er vanskeligst å forstå?
– Kognitive funksjoner som språk og bevissthet er kanskje vanskeligst når det gjelder å finne ut av hvordan hjernen og enkeltceller lager språk og bevissthet. Enkeltcellers aktivitet studerer man i hovedsak på dyr, og det er ikke så lett å lage dyremodeller for språk. Det diskuteres fremdeles hvilke språkfunksjoner som eventuelt eksisterer hos aper. Hukommelse og stedssans er kognitive prosesser som vi deler med mange dyr, og da er det enklere å finne generelle prinsipper for hvordan hjernen jobber for å lage slike funksjoner, sier Moser.
