Han småløp mellom kontorene så juleflesket disset og nisseslipset han fikk til jul pisket ham om ørene. Nyttårsforsettene surret i lokalene, mens det suste fra kaffemaskinen.
Andreas deiset ned på stolen. – En dobbel espresso. Fort, pep han.
– Hva skjer?
– Idiotene har plutselig funnet ut at de vil framskynde fristen for å levere prosjektrapporten. Den skulle egentlig leveres neste fredag. Nå må jeg ha den klar i morgen, sa han.
Med skjelvende hender tok han imot espressoen, og hekset den i seg på to sekunder. Da skar en dresskledd herre inn fra høyre.
– Der er du. Vi skulle gjerne hatt den presentasjonen litt tidligere. Kommunens folk kommer hit i morgen. Jeg vil gjerne at du har den klar til da. Du klarer det, du, sa visedirektøren.
Jeg så blodtrykket stige i ingeniørøkonom Andreas Ohm.
– Rapport og presentasjon på kort varsel? Har de ingen skam? sa han og spratt opp fra stolen.
Med markant espressobart løp han rådvill en runde rundt på gulvet før han sprintet bort til kontorpulten sin. Få sekunder senere kom han løpende tilbake, kastet seg over espressomaskinen og tappet sterkkaffe i Nord-Europas største kaffekrus.
Da kom finansdirektøren bort til ham. – Hvor blir det av det reviderte prosjektbudsjettet? spurte han.
Andreas så på ham med svarte øyne. Dette var noe han hadde glemt. En hjerteinfarktvarslende rødfarge steg opp i ansiktet hans.
Han fikk to–tre heftige spasmer slik at kaffekruset veltet utover bordet. Han røsket tak i stabelen med pappkrus ved kaffemaskinen, og kastet dem bortover gulvet.
– Jeg er på bunnlinja, sa Andreas Ohm skingrende.
