Unge Carl skrek skjærende inn i telefonen til adressaten, som var Andreas Ohm. Den unge direktøren hadde store svetteringer under armene og utover på skjortebrystet.
– Ikke nok med at dere forsøker dere med å slutte på dagen og ikke stilte opp på møtet. Du sendte ikke engang fra deg prosjektpresentasjonen. Vi kan gå glipp av en millionkontrakt. Forstår du ikke det?
– Hva sier du? Hva? At vi vil bli kvitt dere? Ja, etter dette skal det være sikkert og visst.
Han strøk det kostbart friserte håret bakover og forsøkte å roe seg ned.
– Hør her. Det jeg reagerer på, er at dere går på dagen. Som du vet, er det ulovlig. Kommer dere ikke på jobb her i morgen, går vi til arbeidsrettssak mot dere.
Svaret fikk ham til å hisse seg opp igjen.
– Hva? At vi har forsøkt å presse dere ut uten grunn? Ja, det skulle tatt seg ut om vi ikke ville kvitte oss med dere. Dere er altfor gamle for dagens arbeidsliv. Dinosaurer er dere. Fastboende i Jurassic Park. Men denne bedriften skal ikke være noen Jurassic Park, og da må dere vekk, sa han.
Carl pustet tungt nå. Han bjeffet til telefonen med ilter utestemme:
– Hva mener du med at vi ikke har noen reell grunn til å gjøre det? Vi har én reell grunn, og det er at dere er for ineffektive og lite fleksible. Skjønner du det ikke? Dere er for gamle, sa Carl.
Andreas Ohm gliste mot Gammel-Erik da samtalen var over.
– Rene ord for penga. Fikk du det?
– Ja, hele samtalen er nå tatt opp og lagret på harddisken, sa han. DYD
