Knapt noen nordmann tenker på et fangsredskap for plagsomme gnagere når ordet rottefella nevnes. For oss er det først og fremst en skibinding. Slik har det ikke alltid vært.
Det var først i 1927 de legendariske bindingene dukket opp. Oppfinneren og skiløperen Bror With var ikke fornøyd med de vanlige bindingene sine. Før et skiløp konstruerte han en alternativ mekanisme som spente ned tuppen av skiskoene i front slik at helen var fri til å bevege seg.
Historien forteller at bindingene fikk sitt berømte navn da With forklarte daværende kronprins Olav at han hadde laget et par rottefeller av noen gamle sykkeldeler.
Rottefella
Den klassiske skibindingen som går tilbake til vikingtiden, er en vidjestropp som festet skoen til skien. Den videre utviklingen var å ha en stropp bak hælen. Her var Rottefella en revolusjon. Den originale konstruksjonen fra 1927 har holdt seg gjennom tidene, selv om den er blitt forbedret på mange punkter.
I starten ble bøylen holdt nede med en lærreim, men like før krigen ble det utviklet en bøyle med flere hakk som gjorde det enklere å ta på skiene. Da ble det også enklere å endre innspenningstrykket fra bøylen for å tilpasse seg turgåing med svakt trykk, eller bakkekjøring med kraftig trykk.
Den første standardiseringen skjedde med rottefellabindingen. Poenget var å få så god kontakt mellom binding og støvel som mulig og standarden ble satt til 75 mm. Likevel var tilpasningen et problem. Det var mange som produserte bindinger og støvler og toleransene varierte.
På 80-tallet kom en kraftigere variant av bindingen til bruk på fjellski og til telemarkskjøring som da fikk sin renessanse. Denne bindingen er fremdeles i produksjon, selv om det er utviklet en lang rekke nye avanserte varianter av telemarksbindinger.
Glassfiberski
Med glassfiberskiene, som kom på 70-tallet, ble det færre som produserte bindinger.
Det ble vanskelig å lage bindinger som satt godt fast i skiene og på midten av 80-tallet var det bare Rottefella og Salomon igjen som laget bindinger til langrennsski.
NNN
Etter at bøylebindingen hadde vært den dominerende bindingen i hele 55 år lanserte det norske selskapet, som hadde tatt Rottefella som navn, i 1982 neste generasjon langrennsbinding. Det var Rottefella og ski- og støvelprodusenten Alpina som var drivkraften bak den nye standarden.
NNN, som sto for New Nordic Norm, var et system hvor både bindingen og sålen i skistøvelen ble produsert av Rottefella slik at de var helt tilpasset til hverandre. I fronten av sålen er det støpt inn en kraftig stålbøyle som spenner den fast til en hake i bindingen.
Festepunktet for bøylen er omtrent under tåspissene, mens det lå en til to cm lenger frem med de gamle 75 mm bindingene. Denne lille avstanden gjør veldig stor forskjell når kraften i frasparket skal overføres gjennom støvelen og bindingen til skien.
Det at kraften overføres via en metallbøyle i stedet for gjennom en gummi- eller lærleppe foran på støvelen hjelper også på frasparket og på styrestabiliteten.
NNN-bindingen har en lang plate bak låsemekanismen med to langsgående rygger som passer inn i sporene i sålen. De to sporene gir full fleksibilitet til å heve helen, men låser støvelen til skien ved bakkekjøring og gir veldig god kontroll med styringen.
Fire generasjoner
Siden starten på 80-tallet har NNN-systemet gått gjennom fire generasjoner. Men endringene er ikke større enn at nye og gamle støvler kan brukes om hverandre med nye og gamle bindinger. Endingene som har skjedd er at bøylen er trukket litt mer tilbake for å komme nærmere tærne.
Dessuten er bredden på bindingene økt for å få mer kontakt mellom binding og støvel. Det gir bedre kraftoverføring som er viktig når man står nedover og skøyter på skiene.
Styresporene er blitt bedre og de er trukket helt tilbake til helene.
Lavere vekt
Gjennom alle generasjonene av bindinger har det vært et mål å redusere vekten mest mulig uten å gjøre bindingene svakere. Det kan høres uviktig ut å spare noen gram, men vekten av ski, bindinger og støvler spiller likevel stor rolle for skiopplevelsen.
Denne vekten blir akselerert og retardert hele tiden av skiløperen og betyr derfor veldig mye mer enn vekten av den appelsinen man har med i tursekken.
Utviklingen mot lavere vekt har skjedd gjennom bedre materialer, spesielt på plastsiden.
Utfordringen for produsentene er at bindingene gjerne monteres inne i romtemperatur, men de skal holde i utetemperaturer ned til minus 30 grader uten å svekkes.
NIS
Den siste og fjerde generasjonen av NNN kalles NIS for Nordic Intergrated System. Her er skruene som ble brukt til å feste bindingene til skiene helt eliminert og erstattet med en plate som er limt fast på skiene av produsentene.
I tillegg til at dette er med å spare vekt og forenkle montasje gir det mulighet til å endre innfestingen av bindingen mens man går på tur. Glipper skiene i motbakkene, uansett smøring, kan man flytte bindingen litt fremover. for å trykke smøresonen litt bedre ned i snøen. Så kan man flytte den tilbake for å få mest mulig gli ved å utnytte spennet i skien.
Kilde: Rottefella
