Etter hvert som det ytre miljøet ble tillagt større oppmerksomhet, har vi fått en fremvekst av såkalte miljørettede risikoanalyser, spesielt innen offshoresektoren. De miljørettede risikoanalysene som brukes i dag omhandler hovedsakelig risiko for akutt forurensning, men utviklingen tilsier at denne typen analyser snart vil omfatte også lovlige forurensende utslipp. Med lovlige utslipp menes bakgrunnsbelastning i form av driftsutslipp fra aktiviteter offshore.
Miljørettede risikoanalyser (MIRA/MRA) inngår i miljøvernmyndighetenes beslutningsgrunnlag for å tilrå samtykke til offshore virksomhet. Analysene skal sikre at virksomheten identifiserer risiko for miljøskade og ulempe for deretter å vurdere denne opp mot fastlagte akseptkriterier. På dette grunnlaget skal tekniske løsninger, barrierer og eventuelle beredskapstiltak implementeres slik at virksomheten er miljømessig akseptabel.
Regional miljørisiko
Dagens HMS-regelverk (helse, miljø og sikkerhet) for petroleumsvirksomheten bygger på prinsippet om at myndighetene kun stiller minimumskrav til hva som er akseptabel risiko. Det er dermed opp til den enkelte operatør å definere egne akseptkriterier for miljørisiko. Akseptkriteriene representerer med andre ord den enkelte operatørs subjektive oppfatning av hva som er akseptabel risiko for miljøskade fra egen virksomhet. Det kan imidlertid diskuteres om minimumskrav er tilstrekkelig for å ivareta storsamfunnets interesser.
Vi står overfor store faglige utfordringer når næringen og myndighetene skal etablere entydige, felles akseptkriterier for miljørisiko – både for den enkelte virksomhet og for den samlede aktiviteten innen et større geografisk område. Selv om dagens metodikk viser at den enkelte virksomhet oppfyller akseptkriteriene, kan den totale miljørisiko innenfor et geografisk område likevel bli uakseptabel – en og samme sårbare ressurs er jo i virkeligheten truet av flere virksomheter samtidig. I forslaget til nytt HMS-regelverk for offshorevirksomheten som nå er til behandling, kan det se ut som om denne regionale problemstillingen blir bedre ivaretatt.
Store hendelser
Rent teknisk blir risiko fremstilt som funksjon av sannsynlighet for at en hendelse skal inntreffe og konsekvensen av denne. I analyser av miljørisiko vil hendelser med lav sannsynlighet ofte stå i fokus, men som kan medføre store miljøkonsekvenser (storulykker). Produktet av disse størrelsene, som er et uttrykk for ventet miljøskade eller ulempe, kan med slik fokus lett miste noe av sin verdi som styringsverktøy og som grunnlag for beslutninger. Dagens metodikk kan således lett undervurdere risikoen for forurensning som følge av mindre, men langt hyppigere utslipp som i sum representerer en betydelig miljøbelastning.
I dag er akseptkriteriene knyttet til alvorlighetsgrad av miljøskade, ofte i form av restitusjonstid for noen få arter. Selv fra et miljømessig perspektiv kan det være aktuelt å også knytte miljørisiko opp mot forurensningens økonomiske konsekvenser. Dermed vil det være enklere å prioritere miljøet i forhold til andre former for tap. Utfordringen vil være å benytte økonomisk terminologi på miljøskade som ikke kan bekjempes med kostbare fysiske opprydnings- og saneringstiltak. Her vil bøtenivå, økonomiske tap som følge av svekket miljøprofil være ett mulig alternativ. Vi mener at akseptkriterier for miljørisiko både bør relateres til økonomi og økosystemer.
Falsk trygghet
Konsekvensreduserende tiltak i form av beredskap har gjerne blitt sett på som et tiltak for å redusere risiko. Men hvordan kan vi måle den reelle risikoreduserende effekten av beredskap når risikoen i utgangspunktet er svært lav? Kanskje vil styrket beredskap bare gi en falsk trygghet; en tilleggsbeskyttelse. I enkelte tilfeller kan det derfor være mer effektivt å analysere miljøkonsekvenser gitt at det har skjedd en akutt forurensning.
Miljørettede risikoanalyser gir ingen absolutt målestokk for sannsynlighet for og konsekvenser av forurensning. Til det er usikkerheten i beregningene for store. For å redusere noe av denne usikkerheten, mener vi at både akseptkriterier og metodikk er moden for revisjon. Næringen bør ta et større ansvar for å etablere standardiserte akseptkriterier for miljørisiko. Dette vil bidra til at både virksomhetsspesifikke og regionale miljørisikoanalyser kan bli satt i system.
