Norge brukte 123 TWh energi i 2000, mens vi produserte 142 TWh. Vi eksporterte med andre ord 19 TWh. Vannkraften er sårbar, og i tørre år kan produksjonen komme ned mot 100 TWh. Dette sammen med stor energieksport kan føre til at vi får for lite til innenlands bruk. I dag er det tatt høyde for dette ved at Statkraft har sikret seg importavtaler for å unngå kraftkrise, men er det vi forbrukere som må betale ekstra dersom vi må importere kullkraft fra Danmark?
Fagmiljøet sier i en rapport at Norge bør bygge ut nye energikilder tilsvarende 20 TWh de neste 10 årene, for å sikre oss mot kostbar kraftimport.
CO2-problematikken gjør at installasjonene i Nordsjøen kanskje også må få kraft fra fastlands-Norge.
Bygging av gasskraftverk vil skape problem for troverdigheten til Norge som miljønasjon, da CO2-utslippene vil øke, mens vi har forpliktet oss til reduksjon. Skal gasskraftverkene være lønnsomme, må energiprisen være over 25 øre pr. kWh, mens de beste vindanleggene ser ut til å kunne produsere energi til rundt 22 øre pr. kWh. Dette gjør at vi trolig ikke vil bygge gasskraftverk. Gasskraftverkene har i tillegg dårlig energiutnyttelse, bare ca 60 prosent.
Sentrumsregjeringen la planer for 3 TWh vindenergi innen 10 år, og 4 TWh sparing i form av enøk og varmepumper.
I denne situasjonen er det rart at ikke bølgekraft har en større plass i de norske energiplanene. Det er en myte at dette er en vanskelig energikilde. På Sintefs nettsted kan en lese at bølgene utgjør et potensial fem ganger det verden bruker av energi i dag. Ved Stadt er energitettheten 40 kW pr. m bølgefront.
Energien er åtte ganger mer konsentrert enn i vind, og bølgene er også en mer stabil energikilde. Utenfor Møre er potensialet omkring 50 TWh pr. år.
Bruk av bølgepumper er den måten bølgene best omformes til elektrisk energi på, og denne teknikken er utprøvd. Systemet med å sette bølgepumpene sammen i en stor flåte, på åpent hav, uten feste i bunnen er derimot ikke prøvd, men ideen er fra 1979.
Det nye, og svært interessante, er mulighetene for sambruk, og trolig står vi fremfor et større eventyr med bølgene enn det vi har opplevd for vind. Flåten er åpen nedover, slik at bølgene flytter på luften inne i konstruksjonen. Resultat: bølgene vil i liten grad overføre bølgebelastningene til konstruksjonen, da lufttrykket vil bli fordelt over hele flåten. I praksis er det energiuttaket fra bølgepumpene som bestemmer belastningen på konstruksjonen.
En flåte med lite bevegelse i store havbølger, åpner for mange muligheter:
Flytende flyplasser, plattformer, hoteller og broer, i tillegg til de mest interessante: Sambruk mellom bølgekraftverk, vindmølleparker og havbruksanlegg. Enda en faktor er i favør av flytende bølgekraftverk, nemlig behovet for elkraft på installasjonene i Nordsjøen, og sambruk med likestrømskablene som er planlagt til land.
Hydrogen er en seriøs ny energibærer for bilparken. Dette åpner for elektrolyse og produksjon av hydrogen på åpent hav.
Hvorfor denne type bølgekraftverk ikke er i bruk, kan en bare filosofere over, men trolig er økonomenes industrifilosofi hovedgrunnen. Statistikken sier at bare 2 prosent av oppfinnelsene blir til levedyktige bedrifter. Det betyr at oppfinnelser er uinteressant som investering. Mangelen på kapital er med andre ord selve grunnen til at bare 2 prosent lykkes.
Dette bølgekraftverket er trolig offer for denne tenkningen og kanskje er det på tide å revurdere innstillingen overfor oppfinnelser, og deres betydning for verdiskapningen.
En annen faktor er kampen om de statlige forskningsmidlene, der rammene er gitt og dersom noen får mer, blir det mindre til andre. De svakeste og minst organiserte blir tapere, og de uorganiserte oppfinnerne er nok den desidert svakeste gruppen.
Ole N. Heidenreichs leserinnlegg i TU nr.7/01 illustrerer denne pengekampen.
Dersom vi i 1980 hadde valgt flytende bølgekraftverk med bølgepumper, kunne bølgekraft vært en industri større enn vindkraft i dag, hvem vet.
Hvem bør ta ansvar for å finne ut om et prosjekt er godt eller dårlig:
Forskningsrådet? SND? Start-fondet? Statens Veiledningskontor for Oppfinnere? Eller mangler vi det som trengs for å gi fødselshjelp til ideer?
Ånund Ottesen
