For kort tid siden var det politisk flertall i flere av landets byer om å bruke bomringer for å finansiere «bypakker» – utbygging av kollektivtilbud, sykkelveier, miljøtiltak og veiutbygging.
Fremveksten av protestpartier mot bomring har ført til at kortene mange steder er kastet. By etter by kansellerer planer om etablering, eller videre utbygging, av bomringer. Prosjekter som har vært planlagt i årevis kastes i bøtta.
Anti-bompenger-partiene, som har vokst opp i rekordfart, truer etablerte partier. Spesielt Frp får lide for ikke å ha stoppet bompengegaloppen. Men også Ap og Høyre fremstår nå som om de lider av bomskam. Stadig flere politikere fjerner seg fra tidligere bomfinansierte utbyggingsplaner. Av frykt for å tape stemmer ved årets lokalvalg.
Bompengemotstanderne har rett og slett seiret. Deres tilnærmede knockout seier kommer ikke minst fordi de har vært særdeles engasjerte og verbale. Det spekuleres i at formen de bruker, har ført til at mange bompengetilhengere (de finnes) vegrer seg for å fronte sitt syn. Du skal ikke ha lest mye i kommentarfeltene til disse diskusjonene før du kan forstå hvorfor det kan være tilfellet.
Inderligheten til bompengemotstanderne savner sidestykke. Engasjementet er som om det gjaldt ulv, DAB og sykehusflytting – på en gang. Nettopp derfor seiret de.
Dessverre kan vi ikke annet enn å gratulere bompengemotstanderne med seieren. Og det kan de ha rett i, at mange av «bypakkene» nok ble for vidløftige. For mange bomstasjoner med for dyre passeringer.
Det er likevel synd at mange utviklingsplaner nå slukkes som følge av protesten mot bompenger. Ikke minst fordi det knapt finnes alternative tiltak. Ei heller tror vi det vil bli lansert tilstrekkelig med alternative planer, så lenge nei-bilistene ikke vil bidra med finansiering. Det eneste som er sikkert, er at kanselleringen av planene for bomfinansiert utbygging vil bety mindre vei, kollektivtilbud, sykkelvei og andre miljø- og trafikktiltak.
Alternativt kan politikerne bli enige om å legge ytterligere avgifter på fossilt brensel. Fem kroner pr. liter vil kanskje gjøre susen? Det vil garantert redusere bruken av fossile kjøretøy
Nettopp dette er også årsaken til at debatten neppe er avsluttet. For selv om mange av planene som nå er stoppet muligens var for omfattende, bør det ikke forbli et alternativ å gjøre ingenting. Skal vi møte fremtidens krav til utslipp, øke kollektivandelen, gjøre trafikken sikrere og byen romsligere, så må bilistene bidra. Også de som kjører elbil.
Derfor håper vi at nye – sannsynligvis nedskalerte – planer snart blir lansert.
Men skal prosjektene monne, må det bli med en eller annen form for brukerfinansiering. Bomfinansiering vil trolig fortsatt være best, rett og slett fordi den treffer best. Veifinansiering, som også har vært nevnt, kan sikkert også fungere, men fremstår jo egentlig bare som en slags dynamisk bompengeavgift. Veiprisingen krever dessuten noe mer teknologiutvikling og en god del ny juss før den kan innføres.
Alternativt kan politikerne bli enige om å legge ytterligere avgifter på fossilt brensel. Fem kroner pr. liter vil kanskje gjøre susen? Det vil garantert redusere bruken av fossile kjøretøy. Hvor mye økte inntekter det vil føre til er uvisst, fordi forbruket vil bli redusert. En fordel med økte avgifter på fossilt drivstoff er likevel at de vil redusere behovet for bomstasjoner.
Seieren for bommotstanderne kan bli kortvarig. Noe må gjøres – på den ene eller andre måten. Bilene forurenser fortsatt betydelig og bruker og tar for mye plass. Spesielt i våre stadig fortettede byer. Og ikke minst i rushtrafikken.
Mens vi venter på neste trekk, bør vi forberede oss på partier som «Nei til veiprising» eller «Nei til økt dieselpris». I sistnevnte tilfelle – om kranglefantene finner sammen – kan de kanskje fusjonere med «Nei til økt bensinpris»?
I Norge er det uansett fortsatt jeg – og min bil – som ruler.
.jpg)
