Hittil har skip som bruker APLs lastebøyer hatt ett hundre prosent regularitet i lasting – parallelt med at tradisjonelle lastesystemer har hatt betydelig nedetid. Rett fra plattformen– Det beste eksemplet er oljefeltet Heidrun på Haltenbanken. Der overføres oljen rett fra plattform til tankbåt. Hittil har over 450 laster gått fra feltet uten at produksjonen er stoppet av feil ved lastebøyearrangementet eller dårlig vær, sier markedssjef Fredrik Major i APL.
Flere nye oljefelt verden over er langt fra kysten eller på dypt vann. Fordi reservoarene kan ha begrenset produksjonstid, vil oljerørledninger inn til land vil være ulønnsomt . Alternativet er at olje og kondensat lastes på skip offshore, og dette markedet sikter Arendal-bedriften mot. – Vi må inn i prosjektene allerede fra konseptstadiet – to til tre år før oljeselskapet bestemmer seg for utbygging. Derfor arbeider vi aktivt med å komme inn så tidlig som mulig i nye prosjekter.
Uten dynamisk posisjonering
STL-bøyen på Heidrun gir store driftsmessige fordeler. Fordi skipet er fast forankret på bøya, er det ikke behov for å ha avanserte styringssystemer med dynamisk posisjonering (DP) for å holde skipet i posisjon. Det henger i bøya.
– Vi kjenner til at det har oppstått fare for kollisjoner mellom lasteskip og produksjonsenhet ved bruk av andre lastesystemer, som lasting via av fleksibler akterut på produksjonsskip, fordi DP-systemet ikke har fungert tilfredsstillende.
Når STL bøyen brukes, kan skip laste i høy sjø uten at det er behov for å kople fra på grunn av for stor belastning i den fleksible lasteledningen. – For tradisjonelle systemer har det vært store begrensninger ved kopling til lasteskipet. Er bølgehøyden på over fem meter, har oljetankerne forlatt lasteoperasjonen for å ligge på vent inntil forholdene ble bedre. Derfor kan vi ha meget høy regularitet på operasjoner i Nordsjøen og Norskehavet, sier Major.
Heises inn
Nettopp høy sikkerhet og høy regularitet var årsaken til at Statoil i sin tid tok initiativet til å konstruere bedre lastesystemer. Administrerende direktør Arne Smeda i Navis, daværende leder for Smedal Marine Consulting Group, kom på ideen om å lage et system for forankring og lasting.
Systemet ser nærmest ut som om to blomsterpotter er tredd i hverandre. Ideen går ut på en konisk formet fast forankret bøye som trekkes inn i bunnen av en oljetanker i et konisk utformet hulrom. Eksportrøret fra oljeinstallasjonen går gjennom bøya og koples til skipets lastesystem.
Når fartøyet ikke er tilkoplet, ligger bøyen på 30–50 meters dyp – slik at den ikke skades av skipstrafikk. Vekten fra ankerkjettingene og forankringsvaierne holder bøyen på dette dypet. Når bøyen heises inn i skipet, strammes forankringen.
Flere muligheter
Samme typen bøye kan også brukes for produksjonsskip. Systemet Submerged Turret Production (STP) gir en sikker og enkel løsning for feltutbygginger av begrenset størrelse.
Det er mulig å få flere funksjoner opp gjennom bøya. For det Statoil-opererte Lufeng-feltet i Sør-Kinahavet har man i tillegg til stigerør for brønnstrøm også overføring av høyspentstrøm ned i store boosterpumper på havbunnen.
– Det er normalt for alle feltutbygginger at skipene er på kritisk linje. Ved å bruke STP-bøya kan alt gjøres klar til bruk i forkant av at produksjonsskipet ankommer feltet. Når det kommer, kan produksjonen startes etter få timer. Særlig ved små marginale felt vil en slik løsning være attraktiv. Løsningen er meget interessant for bruk av flytende produksjonsskip i Mexicogolfen, hvor det er aktuelt å kople fra under de ekstreme stormene som inntreffer i området, understreker Fredrik Major.
