ØKONOMI: I en artikkel i Teknisk Ukeblad nr. 2107 foreslår professor i oljeøkonomi ved Handelshøyskolen BI, Øistein Nordeng at ca. 1/3 av meravkastningen på oljefondet de kommende tre år, gjennomsnittlig 50 mrd./år, bør brukes til å bygge ut vei- og jernbanesystemer. Han viser også hvordan så mye penger kan anvendes til «å bygge landet» uten at dette behøver å skape problemer i form av inflasjon og renteøkning.
Også for en ikke-økonom synes det fornuftig å anvende pengene til å bygge landet, framfor å investere i et risikopreget finansmarked, som balanserer på en knivsegg i avhengighet av en vaklende USA-økonomi. Men hvordan bygger man landet til beste for framtidige generasjoner? Han mener altså at 15 mrd. årlig i ti år bør anvendes med 2/3 til firefelts motorveier og 1/3 til jernbaner. (At Avinors planlagte utvidelser av stamflyplasser kommer i tillegg, nevnes ikke). Han begrunner forslaget med at infrastruktur etter EU-standard vil gavne økonomien og vår velstand.
Her er det at økonomiprofessoren avdekker sitt fatale sneversyn. Han hører tydeligvis til den generasjonen av Milton Friedman-dogmatiske økonomer som måler verdiskaping og velstand utelukkende i penger til forbruk. Forbruk uten grenser er ledestjernen, forbruk er både mål og middel for økonomien. Hva annet formål har motorveier enn økt transport og raskere transport av varer og folk? I vårt overforbrukssamfunn kan ikke enda raskere vekst i transportsektoren ha annet formål enn enda raskere øking i konsum av varer og tjenester. Er da ikke tiden kommet til å innse at dette er det stikk motsatte av å bygge landet for framtiden? Er ikke dette direkte uansvarlig?
Hva skulle så ansvarlig bruk av overflodspenger være? Da melder selvfølgelig vår tids viktigste problem seg med en gang: Den menneskeskapte klimatrusselen rykker stadig nærmere i tid. At dette overhodet ikke bekymrer Noreng, vet vi fra før. Den store satsingen på transport som han nå foreslår, viser at han ikke har endret mening om betydningen av klimagassutslipp. Her støtter han seg selvfølgelig på den lille minoritet av klimaforskere, som f.eks. P. J. Langerud i samme nr. av TU, som fremdeles med overbevisning går imot konklusjonene til FNs klimapanel. (Dette er en annen debatt. Den er viktig, men den hører bare hjemme i vitenskapelige fora, og ikke dags- og ukepresse).
Men er så klimadebatten så pen og pyntelig som den framtrer som? Må vi ikke se i øynene at klimakampen er en logisk konsekvens av den globale maktkampen? Uhyre mektige forretningsinteresser kjemper for hegemoni over samfunnsutviklingen, og kjemper kynisk imot at politisk makt skal baseres på demokrati og menneskeverd. Vi kjenner til organisasjonen Global Climate Coalision. Den ble opprettet tidlig på nittitallet av store industrikonserner, i første rekke innen olje-, kull- og bilindustrien, med formål å hindre enighet om klimatiltak i Kyoto og senere. Organisasjonen har hatt suksess med å forsinke nødvendige internasjonale og nasjonale beslutninger i mange år. Vi kan undre oss over i hvilken grad den har influert på politikken i Norge, ved at profesjonelle lobbyister har klart å overbevise professorer og mange andre, eller om de rett og slett har klart å kjøpe noens meninger. Det er i alle fall påfallende at det først og fremst er «eksperter» innen petroleumsbransjen og i virksomheter tilknyttet denne, som offentlig har gått ut med påstander om at menneskeskapt klimaendring er neglisjerbar.
Det kan neppe være tvil om at de fleste vil mene at ansvarlig bruk av ekstra oljefondspenger må være å bruke dem til å bygge landet ved å redusere framfor å øke overforbruk og klimagassutslipp. Og at det nå er på høy tid å komme skikkelig i gang. Stadig flere skjønner hvor bremseklossene sitter. Norengs kronikk er interessant fordi den bidrar til å markere hvor frontene går i maktkampen.
Otto M. Martens
sivilingeniør
