Konjunkturtoppen er nådd – både for norsk økonomi og for byggenæringen. Bedriftene begynner å merke at det butter hos våre viktigste eksportland, at rentene er blitt mer enn fordoblet på tre år og at folk er blitt litt mer forsiktige med pengene sine når de er ute og handler.
Boligbyggerne har sørget for å legge seg på et kostnadsnivå som, med god hjelp av rentene og et turbulent bruktmarked, har skremt bort flesteparten av de potensielle kundene. Boligbyggingen stuper, noe som også produsentene av byggematerialer merker godt. Så da er det vel bare for staten å pøse på med byggeprosjekter, og gjerne noen veiprosjekter i tillegg.
Dermed slår man tre fluer i en smekk – byggenæringen unngår større nedskjæringer, norsk økonomi slipper unna en nedgangskonjunktur – og samfunnsøkonomisk lønnsomme infrastrukturprosjekter kan bli realisert.
Hva fanden nøler I etter?
Kanskje ikke fult så klassisk i formen, men med samme innhold, dukker nå uttalelser fra byggenæringens representanter stadig oftere opp i mediene. Foreløpig ser det imidlertid ut til at Stoltenberg og Halvorsen nøler – det har ikke kommet mange signaler derfra om at man har lagt seg i løypa med mer penger, i hvert fall ikke ennå.
Så hva i all verden er det man lurer på der borte – det må handles nå, før det er for sent! Tenker kanskje byggenæringens representanter.
Noen gode eksempler
For ganske nøyaktig 20 år siden gikk norsk økonomi inn i sin dypeste nedgang siden 1930-årene. Til å begynne med nølte myndighetene med å sette i gang større statlige prosjekter for å få hjulene i gang igjen, men etter et par år på rutsjebanen kom pengene på bordet. For første – og kanskje siste (?) gang – ble den fireårige veiplanen overoppfylt.
Bl.a. ble den nye Tinnsjøveien realisert, lenge før opprinnelig planlagt. Staten satte også i gang byggeprosjekter, og de bevilget mer penger til renovering av statlige bygg. Husbankens rammer var usedvanlig sjenerøse, for å opprettholde i hvert fall et minimum av boligbygging.
Denne innsatsen fra staten kunne ikke hindre at arbeidsledigheten steg til etterkrigsrekord, men man unngikk en regelrett depresjon.
Men det var da det, og ikke nå
Nedgangen rundt 1990 var ikke bare dyp, den var også langvarig. Hele fem år tok det før norsk økonomi igjen skjøt fart. Og nettopp i tidsperspektivet finner vi en av årsakene til at Staten nå nøler med å sette i gang aktivitetsfremmende bygge- og anleggsprosjekter.
Slike prosjekter har ofte lang gjennomføringstid – planlegging og prosjektering tar tid, kanskje skal lokale myndigheter inn i saksgangen med den tiden de trenger, og ikke minst tar byggingen tid.
Fra man bestemte seg for å realisere prosjektet til det ferdige bygget eller anlegget står der, kan det ha gått flere år. I mellomtiden har konjunkturene kanskje snudd igjen.
Prosjektene som skulle hjelpe til å få byggenæringen og norsk økonomi på fote igjen, har kanskje isteden bidratt til en ny overoppheting.
Rundt 1990 begynte staten og alle vi andre å skjønne at det kunne gå flere år før tidene ble bedre, og enda noen år før det ville bli noe press i økonomien. Dermed lå det liten risiko i å sette i gang store statlige prosjekter med lang gjennomføringstid.
Befolkningen øker
Nå, derimot, er situasjonen helt annerledes. Arbeidsledigheten er fortsatt rekordlav, og selv om den trolig kommer til å stige, vil mange næringer mangle arbeidskraft til langt ut i 2009. Finanskrisen i verden kan være over om noen måneder, og dermed også nedgangen i verdenskonjunkturen.
Her hjemme øker befolkningen med over 50 000 i året, og hvis boligbyggerne får kontroll på kostnadene sine kan etterspørselen etter nye boliger ta seg opp igjen allerede til neste år, til tross for at det ellers er litt dårligere tider.
Så selv om byggenæringen synes det ser mørkt ut nå, behøver det ikke gå mer enn ett eller to år før pila peker oppover igjen – uten statlige tiltak.
Bi litt
Derfor gjør staten trolig rett i å se det hele litt an før det settes i gang «nødsarbeid». Helt med hendene i fanget behøver man likevel ikke å sitte. Renoverings- og vedlikeholdsarbeider har som regel kort planleggings- og gjennomføringstid, og til slike prosjekter kan staten øke bevilgningene – kanskje også til mindre byggeprosjekter med avklarte forhold til kommunale myndigheter.
Men å sette i gang aktivitetsfremmende prosjekter som tar flere år å gjennomføre bør man ligge unna – i hvert fall foreløpig.
