Tiden er overmoden for at myndighetene og byggenæringen går sammen om en snuoperasjon.
Bygningsmassen har svært lang levetid. Dette fører til at summen av valgene som gjøres i dag, får konsekvenser langt fram i tid, når vi ser på hele byggesektoren under ett.
Dårlige energiløsninger reduserer fleksibiliteten i energiforsyningen og bidrar til knapphet på kraft. Resultatet av en slik langvarig og uansvarlig politikk ser vi i dag; Norge har havnet i en kraftkrise.
Ett av norsk industris konkurransefortrinn har vært ren og billig kraft. En jevn forbruksøkning gjør at vi i Norge har havnet i en situasjon der vi har underskudd på elektrisk kraft og prisene svinger kraftig. Dagens dårlige forsyningssikkerhet fører til utflagging av norsk industri til utlandet og tap av industriarbeidsplasser.
Ved å realisere det enorme energisparepotensial som ligger i den norske bygningsmassen, frigjør man kraft til lave kostnader, og samtidig bidrar man til å forbedre den norske konkurranseevnen.
Hvert år benyttes det i overkant av 82 TWh i den norske bygningsmassen. Et konservativt anslag viser at sparepotensialet er på 10 TWh innen 2010. Tiltakene som må iverksettes for å nå et slikt mål er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og kraften som frigjøres vil være den mest miljøvennlige som finnes ved at den verken gir miljøskadelige utslipp eller krever noen som helst form for utbygging.
Dårlige bygninger setter oss i kraftkrise
Bakgrunnen for dagens dårlige forsyningssikkerhet er forbruksveksten i eiendomssektoren. Det bygges gjerne for salg eller utleie, og derfor tillegges ikke driftskostnadene særlig tyngde når det planlegges og oppføres.
Når selskapene bygger for å eie selv, ser vi de gode energiløsningene med et fokus på lavt forbruk og livsløpskostnader. Når det bygges for salg, er energibruk i bygningen noe det tas lett på og som ofte må vike for kravet til lave investeringskostnader. Vi ser en kultur for å spare inn på investeringer på bekostning av driftsutgifter for å vinne anbudsrundene. Selskapene øker altså sin profitt på bekostning av kundens fremtidige utgifter til energi.
Kommunalministeren ansvarlig
Det ironiske er også at denne ukulturen er velsignet av den sittende regjeringen og Kommunalminister Erna Solberg. Kommunal- og regionaldepartementet satte nylig ned et utvalg som skal jobbe med å redusere nettopp byggekostnadene. Lavere livsløps- og driftskostnader er overhodet ikke med i mandatet til utvalget. Dette til tross for at de ekstrainvesteringene som må gjøres ved bygging av energieffektive bygninger betaler seg ned i løpet av få år.
Ved å velge et slik grunnlag for bolig- og byggepolitikken, løper kommunalministeren bransjens ærend på bekostning av folket, og lemper høyere energikostnader over på huseierne. Det er i både samfunnets og forbrukerens interesse at energibruken i bygningsmassen reduseres. Fokus på livsløpskostnader må derfor være et minimum i enhver Regjerings bolig- og byggepolitikk.
Tiden er overmoden for forandring
Et EU direktivet om bygningers energimessige ytelse må implementeres i Norge innen Januar 2006. Dette er en sjeldent god anledning til å bedre forsyningssikkerheten på lang sikt.
Det er på høy tid at myndigheter og bransje går sammen og utviser handlekraft. Tiden er overmoden for en snuoperasjon i eiendomssektoren. Dette vil forbedre norsk konkurranseevne og gi norsk industri stabile kraftpriser og gode rammevilkår. Bellona krever at både bransje og myndigheter er seg sitt ansvar bevisst gjennom å skape gode rammevilkår for bygninger med lavt energibehov.
