Teknisk Ukeblad nr. 0809 har en leseverdig spesialseksjon om energi. Flere av artiklene frister til kommentarer og spørsmål, men jeg skal begrense meg til det følgende.
Artikkelen «Edderkoppen i havnettet» har en faktaboks med tittelen «Elektrifisering av sokkelen», hvor det hevdes at elektrifisering av nye felt vil «gi en reduksjon av klimagasser på 1,3 millioner tonn CO 2 per år». Jeg antar at det menes at utslippene til atmosfæren av CO 2 vil reduseres med 1,3 millioner tonn per år.
Jeg forstår det slik at elektrifiseringen går ut på å erstatte plattformenes gassturbinbaserte elektrisitetsproduksjon med kraft via kabler fra land og dessuten skifte ut gassturbiner som driver store kompressorer, med elektromotorer.
Elektrifiseringen av plattformene medfører en økning i totalbelastningen i det norske nettet med en tilsvarende forskyvning av kraftbalansen overfor utlandet i retning mindre eksport, mer import.
For utlandet samlet – det vil i hovedsak si Danmark og kontinentet – betyr dette mindre import, mer eksport, som må kompenseres med mer varmekraftproduksjon på hjemmebane. Nettoeffekten av elektrifiseringen av installasjonene i Norskehavet blir da at bortfall av gassbasert energiproduksjon på plattformene blir erstattet av kullbasert energiproduksjon i Europa.
Spørsmålet er da: Utgjør de 1,3 millioner tonn karbondioksid per år en nettoreduksjon i utslippene i de samlede europeiske kraftsystemene, eller er det utslipp som flyttes fra Norge til utlandet?
I en annen artikkel – om vindkraft – uttaler professor i økonomi Finn Førsund ifølge teksten at havvindmøller er en eneste stor ingeniørfantasi. Dette burde ikke avskrekke noen fra å fantasere videre.
Mye av det som har brakt verden fremover (eller i hvert fall dit den er i dag), er resultater av ingeniørfantasi. Med bakgrunn i verdensbegivenhetene som har påkalt mye av vår oppmerksomhet og tildels bekymring de siste månedene, er det kanskje mer nærliggende heller å advare mot økonomfantasi.
Einar Ohm
