Båndopptakere OEX (Orbiter Experiments Support System) som 19. mars ble funnet i overraskende god stand på bakken nær Hemphill i Texas, viste seg å inneholde verdifulle data.
Den uregelmessige temperaturøkningen i venstre ving ser ut til å ha startet 270 sekunder etter Columbias møte med atmosfæren.
Dette er 3 minutter og 26 sekunder før tidligere kjente varsler om noe uvanlig, og en ganske klar indikasjon på at romfergen innledet tilbakevendingen med en alvorlig vingeskade som tillot inntrenging av varm luft.
Vingeskadeteorien støttes i en analyse av radarsignalreturen fra den frittsvevende delen som ble observert mens den langsomt fjernet seg fra Columbia på dag to i rommet. Signaturen kan tyde på at delen var en overgangsseksjon mellom de U-formede vingeforkantseksjonene og varmeskjoldblokkene på vingens underside.
Luftlommer
Granskningskommisjonen har opplyst at det er funnet flere feil på en reservetank ved Nasas Michoud Assembly Facility i New Orleans, blant annet 32 luftlommer i polyuretanen ved stagfesteområdet der en bit løsnet under Columbia-oppskytingen.
Luftlommene, de fleste av størrelse fem-åtte cm, kan sprenge ut stykker av polyuretan. Det ble også registrert dårlig isolasjonsstoffeste til tanken i samme område.
De siste beregninger når det gjelder biten som kolliderte med romfergens vingeforkant i eller ved forkantseksjon 6 på venstre side 81 sekunder etter start, gir en treffhastighet på 705 km/h, en størrelse på 64x38x13 cm og en masse på 0, 9 kg.
Ser man bort fra at separate isblokker var involvert eller at vanninntrenging i polyuretanen hadde forekommet, bør en "frisk" vingeforkant ha tålt et slikt treff. Men hva om forkantseksjonene var svekket?
Nasa har lenge visst om noen små hull med diameter tilsvarende tre menneskehår i overflaten av vingeforkantmaterialet.
Det har vært antatt at den saltholdige Atlanterhavsluften kan ha vært årsaken, men nylig fremholdt et medlem av granskningskommisjonen at sink fra en malingsgrunner brukt på forskjellige strukturer ved oppskytingsplattformen kan ha vært en større trussel.
De små hullene ble først oppdaget på Columbia i 1982, etter 12 ferder. Senere oppsto de også på de andre fergene, og så mange som 20-40 kunne forekomme på hver vingeforkantseksjon.
Nasa tettet de største hullene, men har aldri undersøkt om det forekom større lommer lenger inn. Kan slike lommer over tid ha svekket forkantseksjonene så meget at treff av en tørr polyuretanbit har gitt brudd?
