I forskningsverdenen blir det ansett som en samfunnsmessig viktig oppgave å delta i IPCC, dvs. FNs klimapanel. Norges to meteorologirepresentanter til den siste IPCC-rapporten kommer fra Institutt for geofysikk ved Universitetet i Oslo. Skrivingen av rapporten medfører et betydelig merarbeid som forskerne til dels må utføre på egen fritid. La det være klart at deltakerne i klimapanelet eller de instituttene de kommer fra ikke mottar 5 øre for ekstraarbeidet, verken fra FN eller fra noen annen institusjon! Tonen i dette leserbrevet illustrerer for øvrig en holdning som er ett av flere problemer som forskning generelt og naturvitenskapelig forskning og teknikk spesielt sliter med i den vestlige verden i dag.
I hele Vest-Europa og Nord-Amerika har universitetene det siste tiårene opplevd at studenttilgangen innenfor de “harde” matematikk-krevende realfag har gått dramatisk ned. Mens samfunnet blir mer og mer avhengig av teknikk og naturvitenskapelig innsikt for å fungere, synker antallet studenter som ønsker å forstå de naturvitenskapelige prosessene i den verden de lever i. De tar det som en selvfølge at mobiltelefonen virker, at det finnes værmeldinger, at det blir funnet og produsert olje og bensin osv., men de orker ikke selv å bry seg med den slags. Denne skepsisen til de “harde” realfag sees kanskje tydeligst i skolen, men den kommer også til syne i samfunnet for øvrig der det ofte blir fremstilt som om det er en motsetning mellom “grønne” verdier og fysikk og teknikk. På politisk hold viser det seg at forskning generelt blir sett på som en luksus og ikke som en nødvendighet når budsjettene settes opp.
Det er liten overensstemmelse mellom hva politikerne hevder at de bevilger, og hva som i virkeligheten mottas på grunnplanet. Som et nærliggende eksempel kan jeg bruke det instituttet der jeg er valgt bestyrer, Institutt for geofysikk, som utdanner meteorologer, oseanografer og hydrologer. De ansatte arbeider bl.a. med metoder for forbedret værvarsling, klimaprosesser, ozonlag, drift av oljeflak i havet, grunnvann og flom i vassdrag, alt sammen temaer som siviliserte land anser som nyttig og nødvendig forskning. I en internasjonal evaluering i regi av Forskningsrådet for tre år siden ble fagmiljøet i meteorologi og geofysisk hydrodynamikk kvalitetsvurdert som et potensielt Centre of Excellence.
Regjeringen og universitetsledelsen støtter på papiret Mjøsutvalgets tese om at “kvalitet skal belønnes”. Hva skjer? Det mest katastrofale budsjettet i instituttets 35-årige historie! I løpet av fem år har antall universitetslønnede stillinger blitt redusert fra 15 til 10 fordi det ikke finnes midler til lønn. I år kan instituttet tilby de gjenværende vitenskapelig ansatte 800 kroner i måneden til bruk for faglige reiser, finansiering av egen forskning og publisering av forskningsresultater. En artikkel i Journal of Geophysical Research koster rundt 10.000 kroner). Dette er forhold som ikke er egnet til å friste studenter til å satse på en forskningskarriere.
Eyvind Aas
