Da Televerket introduserte sin Dateltjeneste i 1969 var det starten på kommunikasjon mellom datamaskiner i Norge. Kompetansen hentet de fra Televerkets forskningsinstitutt (TF) på Kjeller, som helt fra starten i 1967 hadde digital teleteknologi som en høyt prioritert oppgave.
En av de som jobbet med utviklingen av denne teknologien var forskningssjef Halvor Bothner-by. Han har siden fulgt denne utviklingen fra ulike ståsteder.
Sammen med Jan Gunnarsen, som har over 45 års fartstid i Telegrafverket/Televerket/Telenor, ga han en fyldig presentasjon av datakommunikasjonsutviklingen i Norge frem til i dag. Hele historien finner du på telemuseum.no .
Her er noen smakebiter fra den første tiden.
Konkurranse fra næringslivet
Bothner-By forteller at fokus hos TF fra starten kanskje i første rekke var rettet mot digitalisert lydfremføring. Men næringslivet presset datautviklingen videre.
I 1968 dukket en kar ved navn Leif Jarodd fra det amerikanske selskapet General Elecric Information Services Corporation opp hos Televerkets generaldirektør Per Øvregaard. Han ville introdusere en ”time-sharing” datatjeneste til norske bedrifter.
De kunne ringe opp med 300 bit/s modem til en liten datamaskin plassert i Oslo, som ville formidle data videre til et stort dataanlegg inne i en fjellhule i Cleveland, Ohio.
Her kunne de få kjøre sine egne dataprogrammer, og de kunne levere og hente meldinger i en elektronisk postkasse, altså e-post allerede i 1968, eller de kunne hente ut nyttig informasjon av ymse slag.
Øvregaard så dette som en trussel mot det innenlandske monopolet og satte fart i datautviklingen. Og Jarodds selskap ble etter hvert en god kunde av Dateltjenesten, til stor glede for norsk skipsfartsvirksomhet og norske eksportbedrifter.
I årene som fulgte kom en rekke norske virksomheter på banen, særlig innenfor bankvesenet og for de nye datasentralene som ble etablert. IDA og Fellesdata ble to pionerprosjekter for Televerkets satsning overfor næringslivet.
Reddet Regnesentralen
Da UNIVAC-anlegget ble flyttet fra Norsk Regnesentral (NR) på Blindern til Computas på Økern risikerte NR å miste sine kunder for hullkortkjøringer. TF ble kontaktet, og Bothner-By og hans folk utviklet kjapt et utstyr for hurtig likestrømimpulsering på koppertrådpar i telefonkabler.
Dermed klarte de å transportere data med den svimlende fart av 4 800 bit/s og NR hullkortforretning var reddet for en stund.
Teknologien ble videreutviklet ved TF, og deretter etter anbud overlatt til Standard telefon- og kabelfabrik (STK) for industrialisering.
.png){kind=logo}
Deres første modell klarte 9 600 bit/s på inntil 15 km kabelstrekning, og prisen var en brøkdel av de tradisjonelle modem for 2 400 bit/s.
Senere kom hastigheten opp i 19 200 bit/s, og salgsnavnet ble City Ranger. Produktet ble en kommersiell suksess for STK med eksport til over 20 land.
Eget datanett
Det viste seg tidlig at det ordinære telenettet ikke egnet seg for pålitelig datatrafikk; man trengte et eget datanett. En gruppe ble nedsatt for å utrede dette. En konklusjon fra rapporten i 1971 var forslag om i fellesskap å bygge et helt digitalt prøvenett basert på datamaskinstyrt samtalekopling.
Dette kunne samtidig tjene til å bygge kompetanse og erfaringer til nytte for senere digitalisering av hele telefonnettet.
– Gruppen var også innom feltene pakkesvitsjing og meldingsformidling, foruten lokalnettløsninger som vi kalte ”Skrålenett”. Disse ble litt senere patentert i USA av Robert Metcalf som Ethernet, sier Bothner-By.
Invitasjon til å delta i byggingen av Prøvedatanettet basert på linjesvitsjing ble sendt til de tre store teleutstyrsleverandørene i Norge på den tiden. STK skulle lage programvare og lokaloverføringsutstyr til abonnentene, mens Siemens Norge og Elektrisk Bureau skulle lage øvrig utstyr, alt i samarbeid med TF.
Hovedløsningen ble ferdig i 1974. Prøvenettet ble i første omgan dimensjonert for om lag 70 abonnenter.
Pakkesvitsjing overtar
Etter TF i 1970 hadde gjennomført en utredning av ulike datanettsystemer, sammen med et antall norske data- og teleprodusenter, ble det aktuelt å trenge dypere inn i den såkalt pakkesvitsje teknologien.
Flere miljøer ute i verden hadde begynt å vise interesse for slik teknologi, og TF fikk i mai 1970 besøk av prosjektlederen for ARPA-nettet, dr. Larry Roberts, som ville diskutere muligheter for samarbeid.
Etter vedtaket i mars 1976 om X.25-standarden tok TF for andre gang opp konstruksjon av pakkesvitsjenett, nå sett i sammenheng med utviklingen av det nordiske datanettet.
Overgang til TCP/IP
NORDUNET ble en felles satsning for de nordiske universiteter fra 1986, og de fant en løsning ved å kople opp et nordisk Ethernet som i oktober 1989 kunne levere både X.25 og TCP/IP, så vel som andre nettverkstyper igjennom samme fysiske infrastruktur.
Dette åpnet tilgang til andre akademiske nett i Europa og til ARPA-nettet. De mange tjenestene som fantes i USA gjorde at TCP/IP ble stadig mer populær, så det skjedde en gradvis overgang fra X.25 etter hvert som Internettet vokste.
Men X.25 brukes fortsatt i mange land, ikke minst i betalingsterminaler og alarmsystemer.
Ny tid
Gjennom 1990-årene og innover i neste årtusen er det kommet en mengde alternative overføringsteknikker for datakommunikasjon.
Kabel-TV-nettverkene er tatt i bruk og TV-satellittsystemene har mulighet for toveis dataoverføring, selv om dette ikke er særlig utbredt.
De moderne digitale mobiltelefontjenestene, som GSM og UMTS, er bygd på datakommunikasjonsteknologi, og nå i 2009 tilbys mobilt bredbånd på ulike systemer over hele landet.
Utrulling av fiberoptiske tilgangskabler til husstandene har pågått i flere år i mange deler av landet, med tilbud om overføring med superhastighet foreløpig opp til 50 Mbit/s.
