Energisektoren i Europa er i en dyptgående endring. Det Stortinget som trer sammen etter valget i september, vil avgjøre om de norske kraftselskapene deltar i utviklingen eller om de ender i en industriell bakevje.
Kraftsektoren i Norge er strengere politisk regulert enn landbruket. Ikke uten grunn: Poteter, biff, egg og melk kan vi greie oss uten noen dager, men ikke strøm.
Derfor er vi også avhengige av et kraftsystem som utvikler seg i tråd med samfunnets behov.
Den norske vannkraftproduksjonen er enestående når det gjelder tilgang og klimavennlighet. Vannkraft-Norge er også en av fastlandsindustriens største økonomiske verdiskapere, med en andel av den nasjonale verdiskapingen på nær 3 prosent. Fra 2005 til 2014 leverte kraftselskapene dessuten 113 milliarder kroner i utbytte til sine eiere: staten, kommuner og fylker. Statens skatteinntekter i de samme årene var på 90 milliarder kroner.
Ingen mangelvare
Kraftbransjen er altså vår grønneste næring og en av våre største verdiskapere. Det er ikke gitt at dette vedvarer, fordi tilnærmingen til kraftsektoren i flere partier er perspektivløs. Mange oppfatter vannkraft bare som en subsidie til kraftkrevende industri. De har også en misforstått forestilling om at vannkraft er en slags begrenset lagervare, og at dersom vi knytter oss nærmere til og forsyner det europeiske energimarkedet vil vi ikke ha nok strøm til å forsyne Norge. De tror dessuten vi vil importere høye europeiske priser gjennom kablene. Derfor er det en dyp skepsis til mellomlandskabler i politikken
Nå er jo europeiske priser ofte lavere enn norske, og de norske strømprisene er på vei ned mot nivået for nær 20 år siden. At de eventuelt synker 2-3 øre mindre som følge av mellomlandskabler kommer verken til å plage folk flest eller industrien nevneverdig.
Vannkraft er heller ikke mangelvare. Vi har mer enn nok til oss selv, og til å tilby strøm som støtte til vind- og solenergi i Europa. En langdryg og svært begrenset kabelutbygging gjør derfor at kraft-Norge går glipp av store muligheter til verdiskaping.
Å isolere det norske vannkraftsystemet mest mulig fra det europeiske energisystemet har også en annen destruktiv side. I Europa endrer energimarkedene, energiaktørene fornybarteknologiene seg i stort tempo. Samtidig gir økende datafart, datakraft og lagringskapasitet det mulig å bearbeide enorme informasjonsmengder hurtig og operere i sanntid, med støtte av kunstig intelligens.
Dette er ikke fremtid, men nåtid: I mai besøkte jeg et kontrollsenter for fornybar energi som eies av det spanske selskapet Acciona. Det styrer digitalt og med kunstig intelligens produksjonen ved 299 vindparker med 7000 vindturbiner, 80 vannkraftverk, 17 solenergianlegg, 5 biomasseanlegg og 245 høyspente transformatorstasjoner - i 18 forskjellige land på fem kontinenter, på samme tid og i sanntid.
- Les også: Entreprenøren hadde ikke «forstått den kompliserte geometrien» før de skulle støpe prestisje-dammen
Kan bli liggende håpløst bak
Det er lett å være selvtilfreds over våre store vannkraftressurser. Men det som vil avgjøre hvilke fornybare kraftløsninger som vil være mest konkurransedyktige og lønnsomme framover, vil være kraftselskapenes evne til å ta i bruk ny teknologi og tilpasse seg store endringer i markedene. Som i Pamplona.
Den norske kraftbransjen bør i størst mulig grad ta del i videreutviklingen av den europeiske energisektoren, gjennom mellomlandskabler, samarbeidsprosjekter, teknologilæring og investeringer. Men dersom den viktigste energipolitiske fanesaken i Norge i årene framover skal være å bremse vår deltakelse i den europeiske energiutviklingen, vil det norske vannkraftsystemet om noen år ligge håpløst tilbake teknologisk og konkurransemessig.
Isolert fra den europeiske utviklingen vil vi over tid ha mer enn nok med å vedlikeholde et produksjonssystem som blir stadig mer nedslitt, stadig mindre effektivt og stadig mindre lønnsomt. Og som vil bli utfordret av nye energiløsninger, særlig i forbruksleddet.
Jeg håper vi får et storting der de fleste skjønner at det å hemme verdiskapingen i Norges grønneste næring og å isolere den fra det som skjer i Europa, er en veldig dårlig energipolitisk tilnærming.
