Du har sikkert opplevd det: Et dølt klesplagg blir trendy over natten, et sært tema blir diskutert til det gløder eller et obskurt band er plutselig det aller største, noensinne.
Og du tenker: ”Herregud, alt dette har jeg lyttet til, grublet over og hatt på meg i mange år. Hvorfor i all verden kommer dette NÅ?”
Jeg skrev sist om atombombens fedre og mødre, blant andre Otto Hahn, Lise Meitner, Otto Frisch og Enrico Fermi. De bombarderte atomkjerner med nøytroner. Hahn og Fermi fikk Nobelpriser, Fermi allerede i 1938, uten at noen egentlig forsto hva han hadde gjort.
En som forsto det, var Ida Noddack – en tysk, analytisk kjemiker – og det allerede i 1934. Uten at det ser ut til å ha hjulpet henne nevneverdig.
Fermi publiserte sine første arbeid i 1934, og mente selv at han hadde han fått uranatomene til å legge på seg, og bli transuraner. Rett etterpå publiserte Noddack artikkelen “Uber das Element 93” i tidsskriftet Angewandte Chemie. Her slo hun fast at man like gjerne kunne anta at nøytronene hadde bidratt til å bryte ned atomkjernene, “at det hadde funnet sted hittil ukjente kjernereaksjoner”, og at når atomer bombarderes på denne måten er det “ikke uventet at kjernene brytes opp i flere store biter …”.
Det var dette Meitner, Frisch og Hahn forsto først fem år senere. Noddacks artikkel ble imidlertid oversett, og hun ble aldri akseptert som en av de store.
- Les også: Avviser krav om å lage elbiler, vil beholde diesel, og ønsker ikke at Norge skal brukes som forbilde
Vent eller få oppmerksomhet
Don’t do what you see me doing – wait three years.
Dette var hovedpersonens omkved i Tom Wolfs ”The man who always peaked too soon” fra Mauve Gloves & Madmen, Clutter and Wine fra 1976. Han var Rebel without a cause, tre år før James Dean, langhåret musiker tre år før The Beatles, revolusjonær mot Vietnam-krigen tre år før demonstrantene marsjerte, jesusfreak tre år før Children of God.
I 1976 sitter han, litt bitter og nokså kynisk i sin elegante røkejakke og forklarer leseren at det lureste du gjør hvis du er kreativ og visjonær, er å vente med å sette ideene dine ut i livet til resten av verden har tatt deg igjen.
Mitt eget bidrag: Eller du kan sørge for at du får alles oppmerksomhet.
Mange eksempler
Det finnes et ord for det å få en idé for tidlig; prematur vitenskap – myntet av biologen Günter Stent. Prematur vitenskap er ideer som dukker opp hos individer isolert fra den vitenskapelig kanon – ideene slår ikke rot, men de viser seg til slutt å være korrekte.
Alfred Wegener er et tilfelle som rinner i hu. Mannen som foreslo kontinentaldrift, og måtte tåle å bli latterliggjort av et samlet fagmiljø. Eller botanikeren Joseph Banks, som reiste med James Cook, og som forordnet et kosthold om bord på skipet som førte til at de kunne seile i tre år uten å miste en eneste mann i skjørbuk. Den skotske skipslegen James Lind klarte det samme noen år tidligere uten at verden la merke til det, heller. Sjøfolk fortsatte å dø i hopetall.
Vi kan fortsette; Ignaz Semmelweis forsto at legene overførte smitte og drepte sine pasienter, og prøvde uten hell å få dem til å vaske hendene flere tiår før Koch og Pasteur. Den tyske kjemikeren Lothar Meyer oppfant en fullt fungerende periodisk tabell, mange år før mannen vi i dag kjenner som oppfinneren, Dmitri Mendeleyev.
John Herapath formulerte og publiserte en kinetisk gassteori allerede i 1821. Alt for tidlig selvsagt, men til god nytte for James Joule. Joseph Henry oppdaget elektromagnetisk induksjon lenge før Faraday. Johan Loschmidt fant strukturen på ringformede organiske molekyler i god til før Kekulé. William Ramsay og Louis-Georges Gouy forklarte Brownske bevegelser før Einstein. Og Julius Robert von Mayer formulerte termodynamikkens første lov flere år før William Thomson, bedre kjent som Lord Kelvin.
Men ikke engang Mayer var først. Den æren går til den skotske sivilingeniøren John Waterston.
Du kan bare forestille deg ergrelsen eller desperasjonen over å se andre høste laurbær og berømmelse for din idé. Waterston hengte seg i desperasjon over at artikkelen han hadde skrevet om termodynamikk ”forsvant”, mens andre kom før ham i køen. Artikkelen ble ”gjenfunnet” etter selvmordet.
Akutt oppmerksom
Heldigvis er det ingen grunn til å begå selvmord, dersom du alltid har gått med firkantskjegg og flanellskjorte, eller elsket fluefiske, men det kan være ergerlig å se andre forsyne seg av din identitet, og deretter lage et stort nummer ut av den.
Charles Darwin var akutt oppmerksom på problemet.
Det var ikke til å unngå at han tråkket på ømme tær, men var mannen selv, Darwin, et eksempel på en som var for tidlig ute? Jeg er delvis enig, delvis uenig.
Ideen om evolusjon hadde vært i sirkulasjon i mer enn 200 år da Darwin publiserte sin teori i 1858. Så han var vel ikke egentlig verken først eller for tidlig? Snarere litt sen? Teorien burde vel vært forstått for lengst?
Han unngikk uansett en trist skjebne ved å gjøre en svært viktig og riktig ting: Han sørget for at han ble lagt merke til og respektert.
Darwin forsto nemlig at det betyr noe hvem som sier noe. Er du på vei inn i skogen, og blir stanset av en flirende guttunge som skriker «Det er løver der inne!», da er det ikke sikkert du kansellerer søndagsturen. Er vedkommende imidlertid voksen, behersket og iført politiuniform, er saken en annen.
Det samme gjelder innen vitenskapen.
Darwin satt og spikket på sin evolusjonsteori i mer enn 20 år etter at han kom hjem fra den berømmelige reisen med HMS Beagle. Noe av tiden brukte han på å bli «Verdens største biolog». Han posisjonerte seg, og brukte mer enn åtte år på å studere rur (av alle ting), og utga det ultimative firebindsverket som inneholdt mer enn noen, noensinne vil vite om disse kryptiske krepsdyrene. Derfor ble han etterpå hyllet som «den største».
Deretter var han klar for å presentere sin egentlige teori.
Vi kan imidlertid føre et argument for at deler av det Darwin gjorde, var prematurt.
Overbeviste verden
Selve genistreken ved den teori Charles Darwin (og Alfred Russel Wallace) presenterte i The Linnean Society 1. juli 1859 (ingen av dem var til stede, for øvrig), var «naturlig utvalg». Det er naturlig utvalg som skiller Darwins evolusjonsteori fra alle dens forgjengere. Endelig hadde verden fått en korrekt teori, en teori som kunne forklare hvorfor og hvordan livet utvikler seg. Tidligere teorier var ikke mer enn påstander om at livet utvikler seg, uten forklaringsevne.
Det er derfor vi feirer Darwin. Det var han som overbeviste verden. Mindre enn ti år etter publiseringen, før 1870, var så godt som hele det vitenskapelige etablissement snudd. Alle var enige med ham.
Bortsett fra på ett punkt.
Verden godtok at livet utvikler seg, men bare noen ytterst få forsto hvor viktig det naturlige utvalgt var for dette. Selv Darwins nærmeste støttespillere, som den geniale Thomas Henry Huxley, hadde problemer med å godta at naturlig utvalg var det som drev det hele frem.
Teorien om naturlig utvalg, den som tippet verden i retning Darwin, ble faktisk ikke fullt inkorporert i moderne evolusjonsbiologi før den såkalte syntetiske evolusjonsteori, og derpå følgende «syntese» dukket opp rett før og i årene rett etter andre verdenskrig. Og det til tross for at naturlig utvalg i årene før hadde fått støtte av giganter som August Weissmann, Alfred Russel Wallace, Henry Walter Bates og Fritz Müller.
Så vi kan føre et argument for at Darwins naturlige utvalg var prematurt. Det samme kan vi si om hans teori om seksuell seleksjon, som enkelte mener ikke ble fullstendig forstått før i 1969.
Så kommer vi til de egentlig premature.
- Les også: Slik fungerer kjernevåpen
Ikke publiser i et tidsskrift for hageelskere
I tiden etter utgivelsen av Artenes opprinnelse, november 1859, fikk Darwin kritikk for at han hadde utelatt de som var før ham. Han inkluderte derfor, i de neste utgavene av boka, en liste over alle som i fortiden hadde vært på sporet av en evolusjonsteori. Lista ble lenger og lenger for hver utgave, og den sjette utgaven skilter med 34 navn. Slett ikke alle på lista hadde noe der å gjøre.
En som kunne forsvare sin plass, var den skotske botanikeren Patrich Matthew, som i 1831 skrev et essay: ”On Naval Timber and Arboriculture”. Her skriver han ting som kan minne om naturlig utvalg: ”Dette prinsippet gjelder alltid. Det regulerer farge, form, evner og instinkter: De individene av hver art, hvis farge, dekke og kamuflasje gir best beskyttelse … bare de når moden alder … og evne til å fortsette slekten …” (Min oversettelse, fra boka Darwins teori, 2009).
Vi kan si at Mattthew var tidlig ute, muligens prematur.
Men han manglet mye. Hadde han virkelig forstått hva han sa, forstått implikasjonene setningene kunne ha for forståelsen av livets utvikling, burde han kanskje publisert dem et annet sted enn i et tidsskrift for hageelskere? Og han burde jobbet videre med saken. Hardt.
Det som teller, er altså ikke bare å ha en god idé, du må også forstå den og promotere den. Ellers er den verdiløs. Darwin så sprengstoffet i sin teori om naturlig utvalg, men ventet til han trodde at verden var klar.
Gandalf sa noe i retning av ”En trollmann kommer ikke for sent eller for tidlig – han kommer akkurat når han har tenkt å komme.”
