UTDANNING Stadig høres klager fra de etablerte om hvor mye verre studentene har blitt de siste årene. Vi er ikke bare late, men for å sitere en foreleser ved NTNU er vi også dumme. Meningene rundt dette temaet er mange, og sterke meninger blir ytret i så vel interne forum som nasjonale medier. Dog er det noen momenter jeg føler ikke får nok oppmerksomhet i denne debatten.
Studielånet har ikke blitt justert siden nittitallet, og studenter uten jobb lever 13.000 kroner under Norges fattigdomsgrense. For mange studenter som ikke har vært så heldige å få plass i studentbyene, legger boutgifter beslag på opp mot to tredjedeler av de månedlige utbetalingene. Dersom du velger fra nederste hylle, og følger nøye med på tilbud, er det som er igjen nok til at du blir mett, men det er en betydelig kilde til stress. Særlig om uforutsette utgifter som lege, tannlege ol. skulle dukke opp.
Den største kilden til stress er likevel alle innleveringene som må inn. I andre semester hadde min klasse åtte faste innleveringer per uke. Åtte deadlines hver uke. At dette er oppgaver som burde gjøres, er en ting, men fokus for mange blir å få kryss i lister og ikke å lære, med det resultat at mange samarbeider og kopierer øvinger. Dessuten er det å holde oversikt i lister og frister i seg selv stressende. For det er jo studentens ansvar å holde rede på antall godkjente øvinger, selv om oppdaterte godkjenningslister ofte ikke foreligger før et par uker før eksamen, og feilregistreringer og andre feil ofte forekommer i disse.
I tillegg til dette kommer naturligvis samfunnets unisone krav om effektivitet og toppkarakterer. En vellykket student skal også være veltrent, velkledd og utadvent. Kanskje mindre press mot studentene kan føre til resultatene som etterlyses.
Henrik Gade
student
