Vi skulle til vår gamle arbeidsplass for å snakke med Alfred A og hans våpendragere. Temaet var ansettelse og arbeidsoppgaver.
- Kom igjen, mann. Jeg beklager hvis du føler at jeg har gått bak ryggen din. Det har ikke vært hensikten i det hele tatt. Husk at jeg kommer svært godt overens med gamle Alfred. Kjemien er helt spesiell. Slikt øker som kjent sjansene for å få lederstillinger, sa jeg.
Andreas gryntet koffein.
I drosjen bort diskuterte Hjalmar Johansen og Gammel-Erik den siste utviklingen innen solcelleteknologi, mens Andreas snakket med drosjesjåføren om forsvaret av landet. Alt var altså ved det gamle.
Det var rart å spasere inn i lokalene der vi hadde jobbet mange år. Hulda i resepsjonen var like blid som før. Kaffemaskinen laget de samme illevarslende lydene. Og lokalene luktet fortsatt svakt av mannesvette og billig after shave.
- Det er godt å se dere! Velkommen skal dere være, buldret en smørblid Alfred A og skyflet oss inn på møterommet vi kjente så alt for godt.
Han gikk straks i gang med å beskrive hvordan den nye prosjektavdelingen skulle jobbe.
- Dere vil være en "special unit", omtrent som i amerikanske filmer. Til en slik enhet trenger vi erfarne folk, altså dere, sa han. Han la til:
- Så har dere vel lest i avisene om at vi angivelig skal drive med såkalt sosial dumping. Min holdning er at vi må kunne bruke underleverandører. Hvilken lønn de betaler sine ansatte, er ikke vår sak, sa han.
- Tross kritikken vil du fortsette med det?
- Korrekt, sa han.
