Det ble stille.
– Kom igjen. Nå jobber vi sammen på dette prosjektet. Det betyr at vi begge må gjøre vår del av arbeidet. Avtalen var at du skulle ha ferdig din del av rapporten i går, sa jeg og så anklagende på ham.
– Jeg ble forsinket, sa han.
– Ja, du har sagt det. Problemet er at du ikke har rapporten ferdig i dag heller, sa jeg.
– Det er fint vær ute, sa han.
– Hallo? Noen hjemme? Når kan du ha teksten klar? Det haster, sa jeg.
– Litt snø nå, så er det skiføre, sa han.
– Pokker altså. Nå må du ta deg sammen. Ikke oppfør deg som en fjortis, sa jeg.
– Det kan dog bli kaldt og dårlig gli, sa han.
– Du!?! Kutt ut det tullet der. Kan jeg regne med at du leverer før lunsj? Det bør kunne gå, sa jeg.
– Blå ekstra gir antakelig godt feste, men ingen gli, sa han.
– HOLD KJEFT! Jeg forventer at du leverer før lunsj. Gjør du ikke det, må jeg nesten ta det opp med direktøren. Vil du ødelegge for deg selv, er det din sak. Men nå er du i ferd med å ødelegge for meg også. Du kan ikke holde på sånn, sa jeg.
Ingeniørøkonomen sa ikke et ord.
– IDIOT!? Er det juleferien som sitter igjen? Har du ikke kommet deg etter dagene med ribbe og pinnekjøtt? Er det derfor det går så trått?
Han pekte ut i lokalet.
– Klimaet her er kaldt for tida. Omgivelsene er preget av lite varme. Sola skinner sjelden. Slikt gir trått føre. Jeg trenger muligens nye ski, sa Andreas Ohm.
