«Kan dette stemme? Er det noe som har gått galt?»
Det var de første tankene som slo Bjørgunn Heggem Dalslåen da hun fikk svar på de kjemiske analysene av steinprøvene hun hadde tatt i Oppdal i Trøndelag.
Geologien i området ble kartlagt på 1970-tallet, men ikke like grundig som det som er mulig med dagens metoder. Dalslåens doktorgrad ved Institutt for geofag er del av et større prosjekt i regi av Norges geologiske undersøkelse (NGU) for å få bedre oversikt over forholdene og historien som har formet dem.
Det er ingen enkel jobb å kartlegge geologien i et område. Den har blitt til gjennom hundrevis av millioner år og gjennom forflytninger over enorme avstander. Kontinentalplater kolliderer, de presses ned, de presses opp, og hele tiden dannes det nye bergarter.
– Når du er i felt og kartlegger geologien, er det litt som å legge et puslespill der alle brikkene ligger med baksiden opp. Du får lov til å snu og se på bare noen veldig få brikker, men likevel skal du sette sammen hele puslespillet riktig, sier Dalslåen.
– Men jo flere brikker vi får snudd, jo lettere er det å legge hele puslespillet.
Ble dannet da Iapetus-havet lukket seg
Gjennom feltarbeid ved Trollhøtta, Skarvatnet og Skuggliberga i Oppdal-området, i tillegg til blant annet kjemiske analyser, har hun sørget for å snu flere av brikkene som kan fortelle hvor trøndelagsfjellet kommer fra og hvordan det har blitt til.
– Området jeg har studert, ble dannet under lukkingen av et stort hav som lå mellom kontinentalplatene Baltika og Laurentia. Denne prosessen begynte for omtrent 500 millioner år siden, forteller Dalslåen.
Baltika, også kalt Det baltiske skjold, er grovt forklart det som i dag er Skandinavia pluss Finland og de baltiske landene. Laurentia er i dag Nord-Amerika og Grønland. Havet som lå mellom dem for veldig lenge siden, kalles Iapetus-havet.
– De bergartene jeg har sett på i Oppdal-området, ble dannet i dette havområdet, sannsynligvis ganske nært Laurentia, sier Dalslåen.
Når to plater presses mot hverandre, slik som da Iapetus-havet krympet, vil den ene til slutt dykke ned under den andre. Dette kaller geologene subduksjon.
– Det vi tror vi ser resultatene av, er hva som skjer når én subduksjon slutter og en ny subduksjon starter, sier Dalslåen.
Subduksjon etter subduksjon
Slike hendelser kan sette i gang geologiske prosesser som fører til dannelsen av nye bergarter. Blant annet fordi deler av platene vil skyves ned i den glohete mantelen, noe som igjen kan gi kraftige vulkanutbrudd på havbunnen. Det nylige vulkanutbruddet på Tonga er et eksempel på slik subduksjonsrelatert vulkanisme.
– Vi ser at disse bergartene er dannet i mantelen fordi de er rike på grunnstoffer som magnesium, krom og nikkel, sier Dalslåen.
Samtidig har de en kjemi som skiller dem fra basalt-bergartene som dominerer store deler av vestre Trøndelag.
– Vi har nå bekreftet mistanken om at bergartene i vestre Trøndelag har blitt dannet under flere ulike hendelser. Tidlige tolkninger går ut på at alle lavabergartene hører sammen, og dette ser vi at ikke stemmer, sier Dalslåen.
– Vi har altså en ny tolkning av områdets historie og stratigrafi, det vil si i hvilken rekkefølge bergartene ble dannet og hva som hører sammen med hva.
To faser med vulkanisme
Den eldste delen, som kalles Løkken-Vassfjellet-Bymarka-ofiolitten, ble dannet ved at havbunnen over en subduksjonsone sprakk opp slik at magma steg til overflaten og dannet ny havbunn. Denne nye havbunnen kolliderte med Laurentia og ble skjøvet opp på kontinentet.
– Vi tror at i denne prosessen, eller under dannelse av en ny subduksjonsone like etterpå, ble noe av kontinentalskorpen eller store mengder sedimenter dratt med ned i mantelen.
– I mantelen smeltet disse bergartene, reagerte kjemisk med mantelen og ble kilden til de spesielle bergartene som kjennetegnes av en blandet kjemisk signatur fra både mantel og jordskorpe, forklarer Dalslåen.
Disse bergartene tilhører den andre fasen med vulkanisme i den vestre delen av Trøndelag, sammen med et cirka 150 kilometer langt belte av basalt som strekker seg fra Oppdal og nordover.
– Vi tror dette beltet ble dannet over den nye subduksjonssonen, der havbunnen ble strukket slik at ny magma kunne strømme til overflaten, sier Dalslåen.
Nuggets med gull
De spesielle bergartene til Dalslåen kjennetegnes ved at de har store konsentrasjoner av grunnstoffer som blant annet inneholder mye thorium og uran. Dette er viktig å ha kartlagt hvis det skulle bli aktuelt å bygge i området. Bergartene inneholder også flere grunnstoffer i gruppen som kalles sjeldne jordartmetaller, men neppe nok til at det er noe å grave etter.
– Dette er bergarter som ofte kan være knyttet til store forekomster av både jern, svovel og kobber, men jeg tror ikke det er mulig å hente ut noe ressursmessig fra området, sier Dalslåen.
Samtidig har hun en liten gulrot for den eventyrlystne: – Norges største gullklumper er funnet i dette området.
I Gisnadalen er det nemlig funnet flere store nuggets – klumper – med rent gull.
– Det er gjort undersøkelser for å prøve å finne kilden til gullet, men ingen har funnet noe. Det er ikke snakk om en gullåre, sier Dalslåen.
Denne artikkelen ble først publisert på Titan.uio.no
