Estec, Noordwijk: Ferdig utbygd og med fullt mannskap vil ISS å trenge omkring 80 tonn med forsyninger og utstyr per år. Til å besørge transporten har USA romfergen og tre gjenbrukbare, italienskbygde containere kalt MPLM (Multi-Purpose Logistic Modules) som fraktes opp og ned i romfergens lasterom.
Russland vil også i fortsettelsen hovedsakelig bruke Progress. Japans laboratorieseksjon Kibo får en utskiftbar forsyningsseksjon, og ESA er i gang med å bygge den første ATV. 9. april ble Europas viktige bidrag til driften av Den internasjonale romstasjonen presentert ved ESAs tekniske senter Estec i Noordwijk, Nederland.
Rent operativt vil ATV minne mest om Russlands Progress. Begge er ubemannet, kan medføre nyttelast i så vel fast som flytende form, skytes opp med engangsraketter og kobler seg automatisk til romstasjonen. Etter lossing vil de kunne fylles opp med avfall, som sammen med selve romfartøyet brenner helt eller delvis opp i en kontrollert, destruktiv tilbakevending.
ATV er på den annen side mer avansert, og kan ta opptil tre ganger mer last enn Progress.
Opptil fire år i bane
Forsyningsfartøyet skytes opp med Ariane 5, og skal under normale forhold separeres fra bæreraketten i en høyde av ca. 300 km. Ferden videre vil overvåkes og om nødvendig styres fra det europeiske kontrollsenteret i Toulouse, men ATV er konstruert for å klare seg på egen hånd. Dette betyr at stjernenavigasjon og GPS benyttes for styring til en avstand av 250 m fra romstasjonen.
Herfra og inn skal optiske systemer lede fartøyet mot kobling bak på den russiske serviceseksjonen Zvezda. Nøyaktigheten er stor: Det maksimale posisjonsavviket er 10 cm, og i 50 prosent av tilfellene vil det ligge innenfor 1 cm.
Hvis Ariane 5 av en eller annen grunn skulle slippe ATV i en lavere bane, vil den ha nok manøvreringsdrivstoff om bord og klare seg med begrenset bakkekontakt for å gjennomføre oppdraget. Hvis det skulle vise seg umulig å koble seg til Zvezda, vil ATV kunne holde seg i bane opptil fire år mens problemet blir løst.
Forsyningsfartøyet har fire motorer bak for manøvrering, og til sammen 28 noe mindre motorer andre steder for stillingskontroll. Elektrisk kraft skaffes til veie fra fire solcellepaneler med en samlet effekt på 3,8 kW etter seks måneder i rommet.
Baneheving
ATV kan medføre opptil 5,5 tonn mat, vann, luft og utstyr pluss opptil 860 kg drivstoff til romstasjonen. Dessuten opptil 4,7 tonn drivstoff til å heve stasjonens bane eller til manøvrering for å unngå romskrap. I gjennomsnitt mister ISS ca. 200 m banehøyde hver dag, og også ATV må kunne bidra til en heving. Den trykksatte delen av forsyningsfartøyet har et volum på 45 kubikkmeter. Etter lossing kan fartøyet fylles med opptil 6 tonn avfall.
En 8,3 prosents ESA-deltagelse i romstasjonen betyr et behov for ATV-oppskytninger med 15 måneders mellomrom, og romorganisasjonen forhandler nå med blant annet hovedkontraktøren EADS-LV (European Aeronautic, Defense and Space Co. - Launch Vehicles) om anskaffelse av åtte fartøyer i tillegg til det som nå er under bygging. Flere kan komme på tale hvis Nasa av økonomiske årsaker blir tvunget til å redusere antallet romfergeoppskytninger.
En videre produksjon av ATV vil engasjere omkring 40 selskaper i ti land, hvorav Det norske Veritas i Norge.
Romfartøyet som nå er under bygging, har fått navnet Jules Verne og planlegges skutt opp i september 2004 med full last. Prisen, inklusive Ariane 5 men eksklusive nyttelasten, er beregnet å ligge et sted mellom 180 og 200 millioner euro.
