Norsk oljehistorie begynte ikke med Phillips’ store Ekofisk-funn i 1969. Den startet ikke engang med Balder-funnet et par år før, eller Norges krav på store områder i Nordsjøen i 1963.
Et bedre sted å lete etter en slags begynnelse er slutten av 1800-tallet. Historien involverer en av tidenes rikeste menn, John D. Rockefeller, og det gigantiske selskapet hans Standard Oil.
Det er også historien om hvordan myndigheter i små land strever med å slåss mot økonomiske kjemper.
Brukte hardhendte metoder
– I den første fasen fra 1890 ble det norske, svenske og danske oljemarkedet dominert av det store globale oljeselskapet Standard Oil, som ikke gikk av veien for å bruke ganske hardhendte metoder for å kontrollere markedet, sier professor Espen Storli ved Institutt for moderne samfunnshistorie ved NTNU.
Denne delen av norsk og skandinavisk oljehistorie er lite undersøkt til nå, men Storli og kollegaen professor Pål Thonstad Sandvik tar for seg perioden i en ny artikkel i Scandinavian Economic History Review.
– Standard Oils fremgangsmåte er et typisk eksempel på hvordan store selskaper forsøker å oppnå fordeler og monopol ved å utnytte sin pengemakt og ta kontroll over verdikjedene, konstaterer Sandvik.
Verdens rikeste privatperson
For penger hadde både Standard Oil og den mest berømte eieren, John D. Rockefeller, mer enn nok av.
Om du ser bort fra kongelige og diktatorer som kontrollerte hele land alene, er Rockefeller kanskje den rikeste personen i historien. Han ble USAs første milliardær. Dette var i en tid da en vanlig industriarbeider hadde en årslønn på omkring 500 dollar. Relativt sett var Rockefeller langt rikere enn hva verdens rikeste nålevende person, Amazons Jeff Bezos, er i dag.
I biografien skrevet av Ron Chernow heter det følgende om Rockefeller:
– Han kunne være ekstraordinært voldsom når han ville tvinge konkurrenter til å underkaste seg. Men samtidig la han ikke inn dette presset uten videre, og foretrakk, hvor mulig, tålmodighet og argumentasjon fremfor skremsler.
Rikdommen kom i stor grad fra oljeselskapet Standard Oil, som han var med på å starte i 1870. Gjennom kløkt, list, oppkjøp og ikke så rent lite bruk av muskler ble selskapet fullstendig dominerende innenfor oljesektoren, også globalt. Etter hvert gjaldt dette i alle deler av verdikjeden.
Nidarosdomens hemmelige meldinger om død, sex og synd
Tilgang på markedet
Ved starten av det forrige århundret hadde få europeiske land kjente petroleumsreserver. Oljeselskapene konkurrerte derfor mest om tilgang på salg av produkter som parafin og bensin her, og ikke om utvinningsrettigheter eller andre ledd av verdikjeden.
– Salg av produkter er også der oljeselskapene i størst grad støter direkte sammen. Det ble også raskt åpenbart for myndighetene at det var et behov for regulering av dette, sier Sandvik.
Men det var langt fra enkelt for uerfarne politikere og embetsmenn. For motstanderen hadde mange metoder og mye erfaring og penger.
Brukte dansk selskap som verktøy
I Skandinavia brukte Standard Oil selskapet Det Danske Petroleums Aktieselskab (DDPA) som sitt verktøy. Standard Oil kjøpte seg opp i DDPA allerede fra 1891, og eide senere halvparten av aksjene.
DDPA ble i praksis et underbruk av Standard Oil, fordi ledelsen i Danmark måtte rådføre seg med det amerikanske selskapet i alle viktige avgjørelser.
Danskene hadde allerede en solid posisjon i Skandinavia før Standard Oil kom inn, men først med amerikanske penger ble det virkelig sving på sakene. Noen ganger var metodene finurlige.
DDPA hadde for eksempel langtidskontrakter med selgere av petroleumsprodukter. Disse selgerne hadde ikke lov til å forhandle produkter fra andre leverandører enn DDPA. Om selgerne brøt disse kontraktene, måtte de betale store bøter, ikke til DDPA, men til lokale gode formål. Dette var antakelig en klok strategi, fordi det ble vanskeligere å protestere mot et selskap som tilsynelatende drev slik veldedig virksomhet.
DDPA og Standard Oil lyktes etter hvert med å ta over store deler av markedet. Men de fikk aldri fullstendig monopol. Aktører som Europäische Petroleum Union og Pure Oil ga dem til tider god konkurranse, selv om de var små i forhold.
Denne kan bli like effektiv som en hogstmaskin
Bekymret folk flest
Standard Oils dominerende posisjon ble etter hvert en bekymring for flere enn myndigheter og konkurrenter.
– Gradvis vokste debatten omkring Standard Oil, men det var ikke enkelt for myndighetene å gjøre noe med selskapets makt. For små land med begrensede ressurser var det vanskelig å svare på kartellvirksomhet og samarbeid mellom selskaper som utnyttet posisjonen sin innenfor oljemarkedet, sier Storli.
Men selskapet kunne ikke holde på posisjonen, uten at norske politikere hadde all verdens med det å gjøre.
– Standard Oils grep om det skandinaviske oljemarkedet ble gradvis svekket på grunn av konkurrende selskaper, fastslår Sandvik.
Dette skyldtes delvis at selskapet ikke kunne fortsette på samme måte etter en domsavgjørelse i USA.
Ble for store
Standard Oil ble nemlig for store, og i 1911 hadde høyesterett i USA fått nok. Retten begjærte selskapet oppløst fordi det hadde brukt ulovlige metoder til å skaffe seg en monopollignende makt over det amerikanske oljemarkedet. Standard Oil ble deretter splittet i hele 34 ulike selskaper.
Standard Oils etterfølgere var også store i Skandinavia helt frem til 1939, om ikke like dominerende som før. Noen av selskapene som stammer fra denne splittelsen er fortsatt blant verdens største, som Amoco, ExxonMobil, Marathon og Chevron.
Rockefeller selv trakk seg delvis ut av forretningslivet allerede i 1896, og konsentrerte seg etter hvert mest om filantropisk virksomhet. Han døde i 1937, nær 98 år gammel.
Historisk fabrikk utvider: Det nye kabeltårnet er Norges høyeste bygning
Ettervirkninger i dag
Ettervirkningene av den store dominansen den gangen ser vi kanskje i dag også.
– Oljeselskapenes misbruk av markedsmakt var nettopp hva norske politikere ønsket å unngå. Dette var en viktig del av erfaringsgrunnlaget da Stortinget vedtok en streng konkurranselovgivning og omfattende regulering av norske naturressurser som vannkraft, skog og mineraler, sier Sandvik.
Dette var en viktig del av erfaringsgrunnlaget da Stortinget vedtok en streng konkurranselovgivning og omfattende regulering av norske naturressurser.
Et slikt regelverk skulle komme til nytte noen tiår senere, da Norge selv viste seg å sitte på store petroleumsrikdommer. I motsetning til mange andre land, har vi i stor grad greid å beholde store deler av disse rikdommene selv, mye fordi norske myndigheter allerede hadde lang erfaring med å regulere naturressurser.
– Norske politikere og byråkrater var velinformert om fenomenet markedsmakt i oljebransjen. Dette påvirket hvordan de forholdt seg til de store utenlandske oljeselskapene både på 1960- og 1970-tallet, slår Storli fast.
– Naturligvis er det alltid vanskelig å si hvor politikere og embedsmenn får sin virkelighetsoppfatning fra, men det er ikke unaturlig at de hjemlige erfaringene har vært en viktig faktor, mener han.
Artikkelen er produsert av Gemini.no/NTNU. Referanse: Pål Thonstad Sandvik og Espen Storli. The quest for a non-competitive market: Standard oil, the international oil industry and the Scandinavian states, 1890–1939. Scandinavian Economic History Review.
