Amerikansk etterretning fikk noe å gruble over da de på slutten av 60-tallet første gang fikk se satellittfoto av en diger og underlig utseende farkost i Kaspihavet.
«Caspian Sea Monster», som CIA døpte flyet, var faktisk på denne tida verdens største luftfarkost.
Bakkeeffektflyet ble testet i 13 år og fikk noen mindre etterkommere, uten at dette ble noen utbredt flyteknologi verken i Sovjetunionen eller andre steder.
Det kan det nå bli en forandring på. Det russiske forsvarsdepartementet har nå satt av midler til forskning og utvikling til å ta fram et nytt væpnet bakkeeffektfly som kan komme til å operere i nærheten av norsk farvann.
- Oppgradert hvit svane: Putin ønsker seg privatfly-versjon av det supersoniske bombeflyet
Utnytter bakkeeffekten
Det var den russiske visestatsministeren Jurij Borisov som i slutten av juli fortalte om planene til det statseide nyhetsbyrået TASS. Det er bakkeffektflyprosjektet Orlan som har fått plass i det russiske forsvarets langtidsplan for 2018-2027.
Bakkeeffektfly, eller ekranoplan, kalles på engelsk «ground effect vehicle», tidligere gjerne omtalt som «wing-in-ground-effect» (WIG).
Dette er altså luftfartøy som utnytter den bakkeeffekt som oppstår ved flygning lavt over jevnt terreng. Fenomenet gir økt løft og mindre indusert motstand.
Temaet har vært oppe i Russland flere ganger de senere årene, blant annet på flymessa MAKS utenfor Moskva for tre år siden. Da ble det lagt fram som et nytt mulig ekranoplan for forskning og transportformål innen 2020. Det er fortsatt snakk om fly som kan utføre transport og redningsoppdrag i områder med minimalt utbygd infrastruktur. Men i tillegg er det nå snakk om å bestykke dem med langtrekkende missiler.
Konkret peker Borisov ut at flyene skal kunne patruljere Nordøstpassasjen i tillegg til Svartehavet og Kaspihavet.
Igjen er det Alekseyev Central Hydrofoil Design Bureau som er tildelt oppgaven med å ta fram det nye flyet. Selskapet ble etablert i 1951 og har bygget over fire tusen hydrofoilbåter siden da, og ikke minst stått bak alle ekranoplanprosjektene. I dag har selskapet flere bakkeflydesign under arbeid.
544 tonn
Som Teknisk Ukeblad skrev i 1988: Bakkeeffektflyene er i stand til å medføre mer nyttelast enn vanlige fly av samme størrelse, men kan ikke heve seg mange meterne fra bakken. Høyden vil variere blant annet med vingenes form og spennvidde, men går ned i grov sjø ved flygning over vann.
For 30 år siden var det mye skriverier om de to supermaktenes hemmelige flytekniske prosjekter.
USA hadde det nye stealthbombeflyet B-2, mens Sovjetunionen hadde WIG. På dette området er det ingen tvil om at amerikanerne gikk seirende ut, ettersom B-2 Spirit, produsert av Northrop Grumman, fortsatt i høyeste grad er operativt. Riktignok kun i et antall av 20, ikke 132 som lå til grunn i 1988.
I 1988 var det kun antydninger om at Sovjetunionen hadde arbeidet med bakkeeffektfly i over 20 år - noe som vi nå vet var helt korrekt.
Det nevnte «Kaspihavmonsteret», på russisk bare kalt «KM» (prototyp), ble sjøsatt 22. juni 1966 og fløy første gang 14. august året etter. Farkosten hadde ti VD-7-turbojetmotorer, et vingespenn på 37,8 meter, en lengde på 92,4 meter og en maksimal vekt på hele 544 tonn og en topphastighet på 500 kilometer i timen.
Det ble bygget bare ett eksemplar som ble testet fram til det ble skadet og sank i 1980. Året før det ble ødelagt, hadde det fått en etterkommer, Lun-klassen, som var utstyrt med sjømålsmissiler av typen SS-N-22 (se bildet øverst i artikkelen).
«Lun» er russisk for kjerrhauk, som på engelsk har et navn som er velkjent innen militær luftfart: «harrier». Men også nå ble det kun bygget dette ene bakkeeffektflyet. A-90 Orlyonok, som kunne frakte minst 150 soldater og brukes som amfibisk landingsfartøy, ble det derimot bygget fem av. De de siste ble faset ut i 1993.
