Du går som vanlig inn på butikken og skal kjøpe det du trenger til den planlagte, sunne middagen. Med deg på handleturen har du en følelse av sult, og idet du går forbi hvetebaksten, er det som om det ringer en bjelle, du kjenner du har veldig lyst på en berlinerbolle.
Du begynner å tenke – begynner å rasjonalisere: «Det var jo en hard dag på jobb i dag», så da fortjener du kanskje den berlinerbollen som nå er på tilbud til 10 kroner.
På tross av du hadde et mål om ikke å kjøpe eller spise noe usunt denne dagen, endte du altså likevel opp med å gjøre det. Hvorfor det? Der og da føles det riktig, og du finner jo en ganske god grunn til at det skal være greit? Du føler tross alt at du har lyst på det.
Enkel test kan forutsi om røykere greier å slutte
Vi lytter for mye til følelsene
Dette er et spesifikt eksempel på noe mer generelt i oss mennesker: Vi agerer (ofte ubevisst) på følelser som dukker opp i oss og antar automatisk at disse følelsene medfører riktighet og følgelig at de burde ageres på.
Vi er også mestre i å spinne en historie om hvorfor vi skal gjøre det følelsene våre ønsker vi skal gjøre, selv om vi både hadde bestemt oss for ikke å gjøre det før vi gikk i butikken og angrer på at vi gjorde det etter at vi spiste bollen. Dessverre er det altså ikke alltid slik at det å gjøre det følelsene våre forteller oss, er til det beste for oss selv – eller samfunnet mer generelt.
Følelsene våre er fra en annen tid
Men hvordan skal vi vite hva som er de gode avgjørelsene eller ikke? – hvilke følelser man skal agere på å ikke?
En start er å forstå hvor følelser kommer fra.
Følelsene våre ble utviklet opp gjennom hele menneskets evolusjon, blant annet da vi levde som jegere og samlere. De ble utviklet for å bidra til å nå det evolusjonære målet for enhver biologiske organisme: å reprodusere – å føre genene våre videre.
Men det er jo ikke slik at vi går rundt og tenker på hvordan vi skal reprodusere hele tiden. Så hvordan henger følelser sammen med genenes mål om reproduksjon?
I de komplekse omgivelsene vi utviklet oss i, hvor vi måtte anskaffe mat, finne partner, unngå å bli spist/dø etc., var det ikke alltid like lett å vite hvilken avgjørelse som ga oss best mulighet til å reprodusere. Derfor utviklet evolusjon nyttige tommelfingerregler som guidet avgjørelsene våre: følelser som sult og tørste, smerte og begjær, stolthet og status, empati og omsorg.
Disse følelsene ble utviklet og tilpasset de omstendighetene vi utviklet oss i; eksempelvis dukket en god følelse opp i kroppen hver gang vi kom over og spiste mat som hadde høyt kaloriinnhold fordi den type mat var sjelden vare, så det var viktig å spise så mye som mulig da vi først fant det.
Følelsene var veldig gode til å ta kjappe avgjørelser i og gitt de omstendighetene og omgivelsene de utviklet seg i. Problemet er bare at disse følelsene ikke nødvendigvis er godt tilpasset dagens samfunn.
Denne containeren kan sendes verden rundt og 3D-printe reservedeler der de trengs
Biologien endres saktere enn samfunnet
Måten vi lever på i dag, er ganske unormal sett fra et evolusjonært perspektiv; man trenger ikke gå langt tilbake i tid før folk levde under radikalt annerledes forhold. Selv om samfunnet har utviklet seg, har ikke vår biologi utviklet seg like fort.
Vi sitter altså med en programvare (følelser) som er tilpasset et helt annerledes samfunn og omstendigheter enn hva vi lever i i dag.
Hvem har autoriteten i livet ditt, du selv eller følelsene dine?
Når du automatisk agerer på følelser som dukker opp i kroppen, ligger autoriteten i forhold til hvilke valg du tar, i følelsene dine. De dårlige avgjørelsene i livet ditt stammer ofte fra mismatchen mellom hvilket samfunn følelsene våre ble utviklet i og hvilket samfunn de nå opererer i.
Det å ikke automatisk agere på følelser som dukker opp, er dog veldig vanskelig. Forhåpentligvis kan det å se på følelsene dine som en genetisk programmering, og å forstå hvor de kommer fra og hvordan de nå får deg til å gjøre ting som kanskje ikke er til det beste for deg selv, gjøre det lettere neste gang du havner i en situasjon hvor «du» har bestemt deg for én ting, mens følelsene dine kanskje ønsker noe annet.
For det er som Victor Frankl, Holocaust-overlevende og professor i nevrologi og psykiatri, sa: «Mellom stimulus og respons finnes det et rom. I det rommet finnes vår makt til å velge vår respons. I vår respons ligger vår vekst og vår frihet».
Lykke til.
Kilde: «Thinking fast and Slow» av Daniel Kahneman. Innlegget ble først publisert på titan.uio.no.
Dette ser ut til å toppe alle hans tidligere kontroverser
