Da amerikanerne hadde testet den første atombomben på Bikini, feiret de militære denne hendelsen med en kake som var pyntet med en gigantisk atomsopp. Så populær var bomben at Bikini ble antatt som en salgsfremmende betegnelse på den todelte badedrakten.
Begeistringen ble mindre da også russerne laget atombomber, og den ble enda mindre da folk flest oppfattet at en atomkrig ville bety sivilisasjonens utslettelse. Kampen mot atomvåpen er ett av de mest intense grasrotopprør vår vestlige sivilisasjon har opplevd.
I en slik situasjon blir gjerne ethvert argument som støtter kampen mot atomvåpen så politisk korrekt at det ikke lenger er viktig om det er faglig korrekt. Aksepterte myter får større vekt enn vitenskapelige fakta og forklaringer. Mye av det mest tøvete er etter hvert skrellet vekk, men fremdeles serveres påstander som får fagfolk til å ramle av stolene – hvis de ikke hadde vært så vant til dem.
Det er påfallende at mange fagfolk ønsker å være anonyme når de tipser meg om slike saker – fordi de vet at sakene er så betente og fordi virkeligheten mange ganger er så ufattelig langt unna det folk tror. 1. januar 1990 var det offisielle estimatet at 428 mennesker døde av kreft på grunn av atombomben over Hiroshima. Stemmer dette overens med dine anelser? Det er aldri påvist økning i antall arvelige skader hos mennesker etter radioaktiv bestråling. Visste du det også?
Upresist om risiko
"Jeg er journalist og ikke vitenskapsmann», skrev den anerkjente journalisten Fritz Nilsen i en kronikk i Dagbladet 13. april. Det er forskjeller på de to kategoriene fagfolk, men det er også likheter: Det forventes at begge sjekker opplysninger, spesielt hvis opplysningene virker sjokkerende, sensasjonelle eller ulogiske. I kronikken, som omhandler bruken av utarmet uran i våpen, skriver Nilsen blant annet:
«Et FN dokument viser at tallet på kreftpasienter ble mer enn fordoblet fra 1989 til 1994 i området rundt Basra, mens det i tre provinser nord for Basra ble funnet seks til sju ganger så mange tilfeller av kreft. Mens det før 1991 ble rapportert at de fleste krefttilfellene kom i aldersgruppen 60 til 65 år, var de fleste som nå fikk kreft, mellom 45 og 55 år.»
Det er interessant å sammenligne disse opplysningene med data fra Hiroshima. Overlevende inntil én kilometer fra eksplosjonens sentrum opplevde en fordobling av kreftrisikoen. For dem som var 2,5 km unna, er effekten umålbar. Med unntak av leukemitilfellene kom ingen av disse før etter ti år, og selv etter 20 år var effekten liten.
Utarmet uran skal ifølge Statens Strålevern være så lite radioaktivt at man kan spise et kvart gram uten å overskride yrkeshygieniske grenseverdier. Men å bo nær Basra skal altså gi en øking i kreftrisikoen som er seks ganger større – og flere ganger raskere – enn om man står én kilometer fra en eksploderende Hiroshimabombe.
Dramatiske konsekvenser
Den 21. mai skev Eva Nordland, tidligere leder for Nei til Atomvåpen, en kronikk om radioaktivitet i Aftenposten. Hun er professor emeritus i psykologi, men virker faktisk mindre kritisk enn Fritz Nilsen:
«En internasjonal organisasjon av vitenskapsfolk under navnet Det permanente folketribunal redegjør med jevne mellomrom for ettervirkninger av miljøkatastrofene som skyldes radioaktivt utslipp. I 1996 la de frem rapporten Tsjernobyl ti år etter. Data fra rammede områder i Hviterussland forteller at et tiår etter katastrofen var antall fostre og nyfødte med misdannelser fordoblet; dyrene fikk også alvorlige misdannelser. Nytt var økt følsomhet for radioaktiv stråling i generasjonen etter dem som selv ble stråleskadet.»
Jeg har ikke klart å oppspore Det permanente folketribunal via de store søkemotorene på Internett, men jeg kjenner til en permanent vitenskapskommisjon som ble nedsatt for å følge opp katastrofen. Jeg fant heller ikke den angitte rapporten, men en rapport fra Statens strålevern med dette navnet, og en meget stor konferanse i Wien 1996, med tittel Chernobyl, 10 years on. Konferansen samlet toppolitikere fra alle berørte land, samtlige sentrale forskere innen emnet og de fleste miljøorganisasjoner. Med unntak av et par organisasjoner var rapporten et konsensusdokument. Selv ikke Hviterusslands eller Ukrainas helseministre tok dissens fra rapportens vurderinger av de helsemessige konsekvensene av ulykken.
Ikke dokumentert
Verken kommisjonen eller rapportene forteller noe som helst om de dramatiske konsekvensene Eva Nordland refererer til. Faktisk sier de at det ikke har vært mulig å dokumentere noen som helst helsemessige stråleeffekter, bortsett fra stråleskader hos en del brannfolk og noen hundre tilfeller av skjoldbruskkjertelkreft blant barn. I tillegg ventes det en ikke målbar økning i den generelle krefthyppigheten – særlig når det gjelder leukemi.
Påstandene om at antall misdannelser er fordoblet ti år etter katastrofen, og at man i generasjonen etter har observert økt følsomhet overfor stråling, er så outrerte at det må ha kostet fagfolk atskillig selvbeherskelse ikke å korrigere dem. Hvorvidt denne selvbeherskelsen er samfunnsmessig tjenlig, er en annen sak.
