Erik Martiniussen påpekte i en artikkel i TU den 28. september at «Det er sant det Greta Thunberg sier, vi befinner oss på randen av en masseutryddelse. Det framkommer i FNs naturpanel sin rapport, og det er konsekvensen om vi får irreversible og kumulative klimaendringer.»
Deretter går han over i det positive, og beskriver hvordan vi allerede er på vei til å erstatte dagens karbonbaserte energi med noe mer klimavennlig.
Her har han antagelig rett. Det er sannsynligvis fullt mulig å tilfredsstille FNs klimamål, som vil gi oss en 50/50-sjanse for at den globale temperaturen ikke stiger med mer enn to grader celsius. Antagelig krever det at vi reduserer CO2-innholdet i atmosfæren med 1 ppm per år, hvilket igjen fordrer at vi over årene kutter våre utslipp med oppunder 20 gigatonn CO2.
.png)
For å få til dette, må vi se videre enn bare energisektoren – vi må kombinere alternativ energi med alternativ teknologi også innen andre sektorer.
Sintef-forskere: Gjør CO2-fangst enklere med ny teknologi
Biodrivstoff et blindspor
Jeg vil ikke her forholde meg verken til om dette er ønskelig, nok eller nødvendig – men det er mulig.
Det er imidlertid langt fram. Vi kan begynne med energien. I 2000 sto fornybar energi for 18,7 prosent av verdensproduksjonen av elektrisitet, i 2014 hadde dette tallet steget til cirka 24 prosent. Tallet ser litt mindre oppløftende ut når vi tilføyer at vannkraften utgjør 17 prosent.
Vindkraft og solkraft har ennå ikke helt slått til – av både teknologiske og politiske grunner - men viser gode formkurver, og vil nok gjøre seg sterkt gjeldende i fremtiden.
Biodrivstoff utgjør i dag en stor trussel mot naturen – og har knapt noen karbonfordel, sammenliknet med fossilt brennstoff. Det må følgelig regnes som et blindspor, selv om andre og tredjegenerasjon teknologi kanskje kan være noe. Men hvor mye regnskog skal vi ødelegge mens vi venter?
Skogplanting og biokull
Hvis vi ser utenfor energisektoren, hva med å plante trær? Trær tar opp CO2. Dette er dessverre et grep med lang tidshorisont. For å fjerne ett gigatonn CO2 kreves det at vi i løpet av de neste 50 årene planter til et område på størrelse med USA (uten Alaska). En sjarmerende tanke, men det er vel tvilsomt om det lar seg gjøre, for bare ett gigatonns skyld.
Et bedre forslag hadde vært å la være å hugge trær. Den nordlige halvkule har allerede blitt grønnere – men et stopp av raseringen av tropisk regnskog ville gi et verdifullt bidrag – på flere måter.
Så har vi biokull, som kan brukes til jordforbedring. Biokull tar opp mer CO2 enn den slipper ut. Ulempen er at vi for å fjerne ett gigatonn CO2 per år, må omdanne alt avfall fra hele verdens landbruk og skogbruk til biokull.
Fanger batterier i søpla: – En gåte at det ikke er kommet gode løsninger
Å trekke CO2 ut av lufta
Og slik kan vi holde på. Den ene nye teknologien etter den andre synes å være lovende, men er for dyr eller gir for dårlig effekt.
Noen forsøker å suge CO2 rett ut av lufta. Det er mulig, men for å fange opp ett gigatonn CO2 kreves med dagens teknologi i størrelsesorden 1/150 av menneskehetens totale energiforbruk. Vi kan fange CO2 ved å knuse silikater, og la den økte overflaten reagere med CO2 i luften. Man må knuse 5 gigatonn stein for å få ut ett gigatonn CO2. Dette blir dyrt.
Karbon-negativ sement har et bedre potensial. Dagens sementproduksjon utskiller mer enn fire milliarder tonn CO2, fem prosent av våre totale utslipp. Men det går antagelig an å lage karbon-negativ sement. For å få ut ett gigatonn CO2 på denne måten, må imidlertid minst 80 prosent av verdens sement være karbon-negativ. En annen idé er karbon-negativ plast, men også her er det problemer: Ett gigatonn CO2 ut, krever at vi produserer fem ganger så mye plast som i dag. Noe sier meg at det ikke er klima for dette akkurat nå.
.png){kind=logo}
Atter andre forslag inkluderer bensin produsert fra vann og CO2, og kunstig fotosyntese – som nok ligger enda lenger inn i fremtiden.
Håp i havet
Da ligger det noe mer håp i det våte. Våtmarker, sumper og myrer er ideelle for CO2-lagring. En satsning her krever at vi verner det vi har av disse truete naturtypene, som idag dreneres og bebygges i stor skala. Hvor mye CO2 som kan lagres, er i tillegg usikkert.
Det finnes imidlertid én måte å binde CO2 på, som virker mer lovende enn alle de andre: Dyrking av tang og tare har ifølge optimistene et potensial til å ta ut mellom 19 og 34 gigatonn CO2 årlig – hvilket er mer enn det vi trenger for å tilfredsstille FNs klimamål. Prisen er selvsagt ingen bagatell. Det fordrer at vi dyrker tang på hele 9 prosent av verdenshavenes overflate.
Et inngrep i en slik størrelsesorden vil ganske sikkert ha uheldige og uforutsigbare bieffekter – slik alle historiens store omveltninger har hatt. Landbruket, den industrielle revolusjon og så videre. Gratis lunch er og blir sjelden vare.
Fikk ikke Enova-støtte: Havvind på Brage fortsatt i det blå
«Løser det våre problemer? Svaret er nei»
Ok, så et karbonfritt samfunn er teoretisk mulig, selv om hver enkelt løsning er litt så som så. Det er imidlertid gjennom den rette miks av teknologisk innovasjon, politisk velvilje og flaks, vi likevel kan holde fremtidig temperaturøkning innenfor det FN ønsker.
Men løser det våre problemer? Svaret er nei.
Hvis vi virkelig klarer å erstatte dagens CO2-forurensende teknologi med noe helt nytt, er vi plutselig blitt klimaets ofre, på en annen måte enn dagens klimaaktivister kanskje tenker seg.
Se tilbake til setningen jeg klippet fra Martiniussens artikkel: «Det er sant det Greta Thunberg sier, vi befinner oss på randen av en masseutryddelse. Det framkommer i FNs naturpanel sin rapport, og det er konsekvensen om vi får irreversible og kumulative klimaendringer.»
Nei – det er ikke nødvendigvis slik det henger sammen.
Utryddelseskatastrofe
Jeg presiserer: Det er sant at klimaendringer kan føre til masseutryddelse av arter. Det har vi sett mange eksempler på tidligere i livets historie. Men det er ikke sant at masseutryddelsene stanser, dersom vi stanser utslippene.
Utryddelsene kommer nemlig, uansett hvor mye karbon vi klarer å dra ut av atmosfæren. Vi er, og har lenge vært, i en tiltagende utryddelseskatastrofe – den har foregått over tusenvis av år, den har tiltatt med den økende rasering av regnskogene siden annen verdenskrig og den har ingenting med klimaet å gjøre. Og vil følgelig heller ikke stanses av FNs klimamål. I hvert fall ikke av FNs klimamål alene.
Det jeg sier er ikke at vi ikke kan stanse denne pågående utryddelsen, det jeg sier er at vi må stanse den ved hjelp av andre midler enn klimatiltak. Og vi må gjøre det nå – med en gang.
Klimatiltakene er ment å hindre en mulig kommende utryddelse, en gang i fremtiden. Det som utrydder artene på jorda, nå i dag, er menneskelig aktivitet, per se, og særlig fysisk ødeleggelse av natur. Nedhugging av regnskoger, drenering av våtmarker, nedbygging av verdifulle biotoper, forurensning av jord, luft og vann, rovdrift på ressurser – alle de klassiske truslene vi bekymret oss for, før «klimaet» inntok scenen og skjøv resten av ensemblet ut i kulissene.
Ensidig innsats
Slik situasjonen er i øyeblikket, er det nesten motsatt: Når vi bruker all vår oppmerksomhet, alt vårt engasjement og alle våre miljøpenger på en ensidig innsats for å stanse «klimaet», unnlater vi samtidig å løse de andre problemene.
I den grad vi i dag er bekymret for rasering av regnskog og våtmarker, er det med et klimaargument i bakhodet. Vi så det tydelig da Amazonas brant tidligere i høst. Det ble snart klart at brannene ikke truet klodens klima, og mange senket skuldrene. Men som jeg skrev i en artikkel et annet sted, det er ikke klimaet du skal bekymre deg for når Amazonas brenner – det er det biologiske mangfold.
Setter vi alle våre krefter inn på å holde temperaturøkningen nede, en innsats som i fremtiden kan hindre en utryddelseskatastrofe, vil vi med nødvendighet ikke være i stand til å gjøre så mye som vi kunne og burde overfor en utryddelseskatastrofe som allerede er godt i gang. Arter dør med økende hastighet, og klodens biologiske mangfold kan være alvorlig skadet allerede før de første alvorlige klimaendringer melder seg.
Vi er altså nødt til å handle radikalt – nå. Ellers ender vi som klimaofre, på en ny og hittil uprøvet måte.
Seks selskaper har søkt om nye områder for CO2-lagring
