En Ikaros har fløyet til et annet himmellegeme, og en Jules Verne-drøm har gått i oppfyllelse. Begivenheten er dekket utførlig i radio, fjernsyn og aviser, og vi kan her neppe supplere med noen informasjon om ferden som ikke er kjent tidligere. Men vi vil gjerne knytte til noen ord likevel.
Først vil vi gi uttrykk for vår utilslørte beundring for det menneskelig mot og den tekniske bragd som her er utvist. Og vi er i retrospekt imponert over det fremsyn amerikanerne viste da de i sin tid besluttet å samle sine krefter innen administrasjonen NASA, den planmessighet de har fulgt opp arbeidet med, og den generøse åpenhet som er vist hele tiden underveis mot målet. Og vi gleder oss over at menneskeheten, uansett farve på hud eller politisk tro, har vist at den fremdeles besitter evne til entusiasme.
En halv prosent av sitt bruttonasjonalprodukt har amerikanerne satset. Så meget er aldri tidligere satset på et enkelt prosjekt, og så langt har man derfor heller aldri tidligere kommet. Nu er det mange kløktige mennesker som har regnet ut at det samme beløp kunne ha vært brukt til å gi en million mennesker den samme levestandard som de fleste amerikanere har i dag. Hvis regnestykket var riktig, burde man nok heller ha gjort det siste. Men regnestykket er nok ikke så enkelt: Den faktiske verdi av de råmaterialer og kjemikalier som er sendt ut eller forbrukt, er ubetydelig. USA er et overproduksjonsland, og man har brukt av sitt overskudd på romfarten, og hovedbeløpet, som representerer foredlingsverdien i videste forstand, er blitt igjen på jorden, i form av i det alt vesentlige lønninger som på tusener av skjulte veier har strømmet tilbake til samfunnet og stimulert den alminnelige sysselsetting og levestandard.
Vi har fått navigasjonssatelitter som med tiden vil gjøre global navigasjon mer pålitelig og gi skipsfarten større sikkerhet
Sett i stort perspektiv er det en distribusjon av et overskudd som har funnet sted, og den ene million mennesker har kanskje til syvende og sist likevel fått disse rompengene? Og de har kanskje fått mer: Romforskningen har innebåret en teknologisk utfordring for industrien hvis produktivitet og konkurranseevne nu er større enn noensinne.
Vi tror at folk ofte har den oppfatning at romforskning eller tilsvarende innsats i et overskuddsland står i motsetning til bestrebelsene på å bedre de sosiale forhold. Vi våger den kjetterske påstand at det motsatte er tilfelle: Romforskningen bidrar til fordelingen av samfunnsgodene, om enn på en komplisert måte, (men den løser selvsagt ikke på langt nær alle de ulike problemer angående hvordan utjevningen skal foretas).
Men la oss se på noen andre aspekter ved det amerikanske romprogram: Vi har fått navigasjonssatelitter som med tiden vil gjøre global navigasjon mer pålitelig og gi skipsfarten større sikkerhet. Værsatelittene er i dag viktige hjelpemidler for tidlig varsling av masseødeleggende stormer. Sambandssatelittene vil om ikke lenge innebære at vi for første gang får globalt og pålitelig samband med vår handelsflåte. De har allerede i dag knyttet kontinentene kulturelt sammen (og det er i dag bare 15 år siden man for første gang kunne samtale USA — Europa på vanlig telefon via en transatlantisk telefonkabel).
Men av uendelig større betydning er det tross alt at man nu snart har et effektivt middel for masseundervisning av de hundrevis av millioner mennesker som i dag er analfabeter. Materiell støtte til dem er noe de aller fleste er innstilt på å yte, og alle er vel også like klar over at dette alene i lengden kun blir dråper i havet. Det er først når de er i stand til å klare seg selv, at nøden er avhjulpet, og dette har som første betingelse at de har kunnskap. Og kunnskap til de store masser kan man i rimelig fremtid formidle via satelittene, hvis da ikke politikerne gjør det umulig.
Hva er så den praktiske nytte av selve månebeseiringen? Liten eller ingen, sier mange skeptikere. Men så er det da heller ikke skeptikerne eller de som alltid kan fortelle hvorfor ting er umulig, som bringer verden fremover. Sannheten er vel at vår fantasi i dag er så jordbundet at vi ennu ikke fatter betydningen av å kunne benytte et himmellegeme som base for videre arbeider. Måneprogrammet vil fortsette, uansett hva kritikerne sier.
De første skritt er tatt på månen, de representerer ikke avslutningen på et prosjekt, men kun innledningen til en ny epoke, i løpet av de nærmeste år blir det mange landsetninger, og vi vil få bemannede stasjoner såvel i satelittbaner som på månen. Og da begynner nyttevirkningene også å komme, selv om mange i dag anser måneferd like unyttig som man i sin tid betraktet forsøkene på å fly.
Sannheten er vel at vår fantasi i dag er så jordbundet at vi ennu ikke fatter betydningen av å kunne benytte et himmellegeme som base for videre arbeider
Vi smiler i dag når vi ser gamle bilder fra flyvningens historie. Vi smiler når vi leser en 30 år gammel lærebok i radioteknikk, eller snakker om datamaskinene for 20 år siden. Vi betraktet det som tøv da man i 1956 fablet om å sette opp satelitter. Fremtredende folk i Europa beviste for 4-5 år siden at geostasjonære satelitter ville være ustabile og dessuten ubrukbare for talesamband.
Om ti år vil vi kanskje betrakte måneferden i 1969 som et primitivt eksperiment, og smile litt når vi leser de kommentarer denne utløste.
