.jpg)
Det reviderte direktivet vil medføre behov for svært store endringer og oppgraderinger på VA-anleggene i Norge. I tillegg har norske forurensningsmyndigheter allerede innført et regelverk for større renseanlegg som er vesentlig strengere på enkelte områder enn det er i våre naboland.
Dette gjelder krav om akkreditert prøvetaking og definisjonen av tettbebyggelse.
Mange anlegg må fases ut
Kravet om akkreditert prøvetaking, det vil si at prøvetakingen må utføres etter spesifikke standarder og prosedyrer, gjelder i dag for alle renseanlegg i tettbebyggelser omfattet av forurensningsforskriftens kapittel 14.
Dette er unødvendig begrensende med hensyn til hvilke løsninger som kan velges for disse anleggene, spesielt for hytteområder. Som følge av revidert avløpsdirektiv vil dette kravet bli strammet inn, ved at det vil gjelde for alle renseanlegg større enn 50 pe (personekvivalent) i tettbebyggelser med over 1000 pe.
Mange steder i Norge ville det da vært gunstig å etablere infiltrasjonsanlegg, som er en vesentlig mer kostnadseffektiv, klimavennlig og miljøvennlig løsning enn flere andre rensemetoder, men som følge av kravet om akkreditert prøvetaking vil ikke slike anlegg aksepteres.
I tillegg må eksisterende, godt fungerende anlegg fases ut. Dette er svært uheldig, da det faktisk er fullt mulig å ta representative prøver av slike anlegg, noe bransjen nå jobber med å få på plass en beskrivelse av.
Ulike definisjoner av tettbebyggelse
I tillegg er den norske definisjonen av tettbebyggelse strengere enn definisjonen i øvrige europeiske land, noe som får konsekvenser i og med at det er størrelsen på tettbebyggelsen som definerer hvilke rense- og utslippskrav anleggene får.
Eksempelvis skiller gjeldende definisjon ikke på områder med fastboende, og områder med fritidsbebyggelse. Dette gjør at det kan bli gitt uhensiktsmessige strenge krav til oppsamling og rensing av avløpsvann for områder som har lav årlig gjennomsnittlig avløpsproduksjon.
Dette har allerede fått store konsekvenser for mindre tettsteder i Norge og områder med fritidsbebyggelse. Miljømyndighetene bør derfor se på tolkningen av tettbebyggelse på nytt, slik at denne samsvarer med øvrige sammenlignbare land i Europa.
En helt annen utfordring gjelder forvaltningen. Det er i dag mange kommuner som ikke oppfyller gjeldende krav, samtidig som Statsforvalteren ikke har påpekt dette, eller krevd at det skal rettes opp, noe som resulterer i unødvendig store forurensningsutslipp.
Vi ser også at saksbehandlingstiden hos statsforvalterne er uhensiktsmessig lang. Disse forholdene ser ut til å være på grunn av manglende ressurser hos statsforvalterne.
Overinvestering med stort fotavtrykk
Det kan virke som om miljømyndighetene har mer juskompetanse enn kompetanse om avløpsanlegg, som er det viktigste å ha på plass. Konsekvenser av dette er at regelverket allerede i dag tolkes på en uforholdsmessig rigid og lite fleksibel måte.
For eksempel vil det være slik at et rigid regelverk som ikke tar hensyn til stor variasjon i avløpsproduksjon og særtrekk ved ulike tettbebygde områder, spesielt hytteområder, eller aksepterer forslag til tilsvarende gode løsninger, kan tvinge frem bygging av store og teknologisk avanserte renseanlegg som mesteparten av året vil være underutnyttet. Konsekvensen blir da både en initial overinvestering, og unødvendig høye løpende drifts- og vedlikeholdskostnader.
Dette gir både en tilleggsbelastning av innbyggernes og/eller hytteeiernes lommebøker, og vesentlige natur-, miljø- og klimamessige fotavtrykk som strider mot de overordnede målene om bærekraft, samt og miljø- og naturvern.
I mange tilfeller kan mindre, velfungerende anlegg være en god løsning. Dette vil også medføre etablering av lange overføringsledninger i mange områder. Etableringen av både renseanlegg og overføringsledninger, fører til rasering av urørt natur.
Dette strider mot prinsippene om forsvarlig og bærekraftig arealbruk. Alt dette, uten at det nødvendigvis resulterer i bedre vannmiljø.
Må lytte til avløpsbransjen
Når vi står overfor implementeringen av det reviderte avløpsdirektivet, som vil gi en stor økning i arbeidsmengde, er det avgjørende at forvaltningen, ved Statsforvaltere og Miljødirektoratet, er rigget med tilstrekkelig kapasitet og riktig kompetanse for å håndtere dette på en tilfredsstillende måte.
Det finnes mange svært kompetente ressurser i avløpsbransjen, og i forbindelse med implementeringen og tolkningen av det reviderte avløpsdirektivet er det et håp, og et stort ønske, at disse vil bli hørt. Slik kan vi få et regelverk som hjelper oss å møte de utfordringene vi står overfor.
Hovedmålet med avløpsregelverket er å redusere forurensning fra utslipp av kommunalt avløpsvann og dermed bedre vannkvaliteten i vassdragene våre.
Samtidig skal vi redusere utslipp av klimagasser og øke energieffektiviteten i avløpssektoren. Hvordan man gjør dette, burde være vesentlig mindre viktig enn selve måloppnåelsen, gitt at løsningene er kostnadseffektive og så natur-, miljø- og klimavennlige som mulig.
Best mulige teknologi
For at vi skal lykkes med å etablere bedre avløpsløsninger slik at vi oppfyller våre mål og forpliktelser, bør forvaltningsorganene opprustes, og man må se på en endring av kravene til akkreditert prøvetaking og definisjonen av tettbebyggelse. Ved implementeringen av det reviderte avløpsdirektivet bør det legges inn mer fleksibilitet i regelverket vårt, slik at det i større grad kan benyttes løsninger som har best kost-/nytte med hensyn til miljø-, natur-, og klimaavtrykk og økonomi.
Jamfør § 2 ledd 3 i Forurensningsloven, skal det ved valg av teknologi for å unngå og begrense forurensning tas utgangspunkt i den teknologi som ut fra en samlet vurdering av nåværende og fremtidig bruk av miljøet og av økonomiske forhold, gir de beste resultater.
Ved å tilpasse regelverket for å fremme de mest effektive og bærekraftige løsningene, kan Norge vise vei mot en fremtid der vi ikke bare møter våre forpliktelser under EUs avløpsdirektiv, men gjør det på en måte som er økonomisk forsvarlig og klima-, miljø- og naturvennlig.
